Oss kynikere og asketer imellom
Jeg tror — med boka Ansvaret i sekken — at det åndelige og poetiske mennesket kan møte det kjølige vitenskapelige uten at noen av dem tar skade, skriver Olav Egil Aune i Vårt Land.
Å applaudere vår egen ubetydelighet og se på oss selv som bagateller i et meningsløst univers, er latskap og feighet. Det er ikke mine ord, men Gary Lachmans — den tidligere rockemusikeren (i gruppa Blondie) og velutdannede filosofen som i sin siste bok Ansvaret. Om å forvalte kosmos (ny på norsk nå: Flux forlag) i ro og umak forteller oss om menneskets ustanselige behov for å ødelegge for seg selv, jorda og det «intelligente» kosmos.
Det kunne vært triste saker, men er det ikke. Han har fremdeles, om ikke bastant, tro på at mennesket har en sjanse. Om vi bare legger fra oss ideen om at alt bare er materie som kan måles, veies og så selges og heller tenker mennesket som «medskaper» av kosmos. «Det moderne mennesket lider av «ubetydelighetens villfarelse», skriver han — «det er en ekstremt usunn sinnstilstand».
Ikke sånn. Vi har egentlig nok av sånne bøker, men Lachmanns er ikke «en sånn». Han skriver ikke for å skremme, men for å opplyse, enn si utdanne. Det ligger en tanke bak alt, dette med forbruket av naturen har vi tenkt på i umenneskelige som menneskelige tider. Vi har vært igjennom det meste — det religiøst undrende og ærefryktige mennesket, det poetiske, det naive, Marx’ økonomiske menneske, Nietzsches siviliserte ape, Freuds undertrykte nevrotiker og atskillige andre varianter. Gary Lachman holder oss med fast hånd og guider oss som de shoppingturistene vi er gjennom økohistoriens tanker og klokkertro.
Kjenn seg selv. Han står ved den gamle oppfordringen «kjenn deg selv!». En hjørnestein i vestlig filosofi. «Hvis vi ikke vet hvem vi er, hvordan kan vi da leve et etisk liv? Hvordan kan vi fortsette å skape, fortsette å bebo det symbolske universet som er eksklusivt vårt? Hvis vi ikke vet hva det menneskelige er, hvordan kan vi da gjenkjenne det umenneskelige?», skriver han. Og: «Etter å ha levd med denne identitetskrisen i nesten hundre år, er vi ikke i nærheten av å løse den».
I en klemme. I en slik klemme blir man fanatiker, kyniker eller asket. Jeg tror — med boka Ansvar i sekken — at det åndelige og poetiske mennesket kan møte det kjølige vitenskapelige uten at noen av dem tar skade. Fordi summen av dem blir undring, kunnskap og ansvar. Kynikeren svarer at det egentlig ikke finnes noe problem, markedet løser alt — selv den globale miljøkatastrofen — til slutt. Og det asketen synes å glemme, er at mennesket nettopp er menneske fordi det er på konstant søk etter et bedre liv, vi vil så inderlig vårt eget, helt personlige beste. Den trangen er det vanskelig å sette ut av spill. Kynikeren tar feil fordi han ikke skjønner at streben uten retning og moral vil ødelegge skaperverket. Asketen tar feil fordi han undervurderer menneskets streben og skapertrang.
Inntar hver plett. Noen ganger lurer jeg på om den skaperkraften Gud ga oss ble litt for sterk, vi har klart det umulige: Å forme verden i vårt bilde. I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Deretter skapte han mennesket i sitt bilde. Han hadde knapt sluppet tak i oss før vi ga oss til å omdanne alt det han nettopp hadde skapt. Vi nøyde oss ikke med å gi tingene navn og låne dem tid — vi omformet dem, flyttet dem og brukte dem uhemmet. Alt det er mulig å finne i jorda under oss, har vi hentet opp: olje stål, fosfor, sølv og kull. Vi inntar hver lille plett. Vi dyrker for å få mat og energi — vi gjødsler, sprøyter, høster og sår. Vi har gjennom vår skaperkraft uten ende og retning skapt oss en rikdom og en fattigdom som verden aldri har sett før.
Ukjent begrep. Gamle grekere ga seg selv påminnelsen: «Kjenn deg selv!». Lachman er der. Han tror, er sikker på, at hvis vi vet hvem vi er og skjønner at universet er like sårbart som oss selv, kan vi klare oss videre.Omsatt i daglig, realpolitisk språk heter det «bærekraft», «bærekraftig miljøpolitikk» som «leser» naturen slik den forteller sine egne fortellinger. Om for eksempel avfall, som er et ukjent begrep i naturen. Det er ikke noe overflødig i naturens kretsløp. Tvert imot er det som er avfall ett sted, nyttig et annet. Vi har altså ikke skjønt det, og naturen er vitterlig i ferd med å ta tilbake makten gjennom ukontrollerende biologiske prosesser og massiv ubalanse.
Tusen ganger. Denne artikkelen er naturligvis skrevet tusen ganger før, mange har ropt den. Jeg følte bare behov for å skrive den igjen, etter å ha lest en bok som gjør meg godt og vondt og som gir meg det jeg trenger for — om menneskelig mulig — å se ting i sammenheng. Det er lett å falle for fristelsen og si at «det er intet nytt under solen», heller ikke naturkatastrofene. Men jeg er redd deter det. Lachman er for alt i én tanke — vitenskap, ydmykhet, tro, tvil, drøm, entusiasme, ærlighet, bare ikke idioti. Det får han sagt så jeg får lyst til å være i samme fold.
Fra Vårt Land 12.12.2014