Huset der man ikke skulle gråte
Før visste jeg ingenting om hva trygghet kunne gi meg, og hvilken forskjell det kunne utgjøre for min livskvalitet, skriver Hilde Eeg Foss.
I det huset jeg bor, skal man ikke gråte. I det huset jeg bor, skal man være et snilt barn. I det huset lærer jeg hva snille barn gjør. Jeg klarer bare ikke å gjøre det. Jeg er jo ikke snill, ikke bra, ikke god, ikke flink. Det er ikke nok bare å være meg.
Jeg må helst være en annen. En annen som er snill og gjør det riktige hele tiden. En som er blid og sier ja og ikke er til bry. En som ikke naboene hører skrike gjennom det åpne vinduet i sommerkveldene fordi pappaen holder for hardt når han pusser tennene hennes.
En som ikke kaster opp inne på t-banestasjonen så mammaen blir flau. En som ikke må holdes fast i tannlegestolen av tre voksne fordi det gjør så vondt i kroppen. Jeg strever hardt for å prøve å være den andre. En som er verdt å elske fordi hun er snill, god, flink og sier ja. Henne som jeg ikke har møtt, men hører om hele tiden.
Men jeg klarer bare å være meg, og det er ikke nok. Ikke nok til å bli elsket. Det gjør vondt i hele kroppen. Men i det huset jeg bor, skal man ikke gråte. I det huset jeg bor, er mammaen død nå. Hun er borte vekk. Men det skal vi ikke bry oss om. Vi skal late som vi har det bra. Det er viktig at naboene ser at vi har det bra. Jeg later som jeg har det bra så hardt at jeg nesten blir usynlig.
Etter hvert har jeg ingen følelser, jeg er usynlig, jeg er ingen. Det er trygt. Men jeg tror ikke at jeg har det bra, for det gjør så vondt i kroppen. Jeg må passe meg for å snakke om mamma. Det er ikke lov. For da kan det hende at noen ikke klarer å late som de har det bra. Og hvem vet hva som vil skje da?
Jeg vet hva som vil skje. Gudene skal vite at jeg kjemper som en løve for ikke å gråte. Jeg vil så gjerne være den flinke, snille jenta som ikke er til bry. Den som ikke har noen følelser, er helt usynlig. Men det gjør så forferdelig vondt i hele kroppen, det føles som om hele meg skal eksplodere. Da kommer gråten, og jeg blir synlig allikevel. Pappaen går og lukker døra etter seg. Jenta som ikke er verdt å elske, sitter igjen alene. I det huset jeg bor, skal man ikke gråte.
*
Et barn som mangler trygghet, har det ikke bra. Jeg som pedagog og fagperson kan forstå det. Jeg som mor til tre barn kan forstå det. Jeg som var et barn som manglet trygghet, kan føle det.
Nå som voksen, etter flere år med traumebehandling, kan jeg beskrive min utrygghet, men det klarte jeg ikke før jeg opplevde trygghet selv. Først måtte jeg oppleve kontrasten. Så kunne jeg forstå hva jeg har manglet. Etter hvert klarte jeg å beskrive forskjellen med ord, både til meg selv og til andre.
Før det visste jeg ingenting om hva trygghet kunne gi meg, og hvilken forskjell det kunne utgjøre for min livskvalitet. Jeg gikk rundt og var konstant stressa og urolig. Jeg hadde problemer med å sovne om kvelden, og satt ofte oppe til langt på natt fordi det kjentes tryggere å være våken.
Hvis jeg skulle sove borte, var det enda verre. Veldig vanskelig å sove. Alltid mange tanker og fantasier om monstre og liknende. Jeg var redd for mørket både som barn og voksen, og jeg så skygger som beveget seg overalt. Jeg trodde hele tiden at noen kom for å ta meg.
Jeg ble ofte livredd av ting som andre kunne le av: noen som sa «bø» bak ryggen min, eller en litt skummel film. Jeg ble så livredd etter å ha sett en film at jeg ikke turte å gå ut alene. Det tok flere år å komme seg helt.
Hvis jeg skulle på et møte, var det viktig å komme tidlig. Da kunne jeg sette meg et sted jeg følte meg trygg, for eksempel langs veggen i rommet, slik at jeg hadde oversikt over de andre deltakerne. Da følte jeg meg trygg nok til at jeg klarte å være der. På denne måten tok jeg kontroll over situasjonen.
Det å ha kontroll ble et nøkkelord i mange situasjoner. Hvis vi skulle på ferie til et ukjent sted, brukte jeg mange dager på forhånd til å studere alt i området, gjerne planlegge nøyaktig hva vi skulle bruke tiden til.
Jeg gjorde alt for å unngå å kjenne på følelsen av uforutsigbarhet, det ukjente. Jeg forsto ikke selv at det handlet om utrygghet. Hele denne beskrivelsen handler om hvordan jeg hadde det som voksen med utrygghet i stedet for trygghet.
Stress og uro førte til mye spenninger og verk i musklene rundt omkring i kroppen. Det ble så trangt i muskulaturen rundt brystkassa at det ble vanskelig å puste. Utrygghet sitter fast i kroppen.
Etter 4 år med traumebehandling klarer jeg å puste ordentlig igjen, og jeg sover stort sett godt om natta både borte og hjemme. Jeg føler meg trygg og rolig uansett om det er mørkt eller lyst. Det sterke behovet for å ha kontroll i alle situasjoner er blitt betydelig mindre, både fordi jeg forstår hva det handler om, og fordi jeg bruker verktøyene jeg lærte på Modum Bad.
Les mer om boken her:
