Barna som har lært meg det viktigste jeg vet
Hvordan voksne forholder seg til et barn under og etter en traumatisk hendelse kan utgjøre en enorm forskjell, skriver Bruce D. Perry.
I dag er dette vanskelig å forestille seg, men da jeg gikk på medisinstudiet tidlig på 1980-tallet, var ikke forskerne særlig opptatt av de varige skadene psykiske traumer kan forårsake. Og enda mindre oppmerksomhet var det rundt hvordan barn skades av traumer. Det ble ikke ansett som relevant. Barn ble betraktet som «robuste» fra naturens side, med en medfødt evne til å «komme seg igjen».
Da jeg ble barnepsykiater og nevroforsker, hadde jeg ikke som mål å motbevise denne skakkjørte teorien. Men så, som ung forsker i laboratoriet, observerte jeg at belastende opplevelser – særlig tidlig i livet – kunne endre hjernen hos unge dyr.
En rekke dyrestudier viste at selv tilsynelatende ubetydelig stress i tidlig barndom kunne ha varig innvirkning på hjernens struktur og kjemi, og dermed på adferd. Da tenkte jeg: Hvorfor skulle ikke det samme gjelde mennesker?
Dette spørsmålet ble enda mer påtrengende da jeg startet mitt kliniske arbeid med utsatte barn. Jeg fant raskt ut at livet til et stort flertall av mine pasienter var fylt av kaos, omsorgssvikt og/eller vold. Det var åpenbart at disse barna ikke «kom seg på beina igjen». Ellers ville de ikke ha blitt sendt til en barnepsykiatrisk klinikk!
Likevel ble disse barna behandlet som om deres traumehistorier var irrelevante, og at de «tilfeldigvis» utviklet symptomer som depresjon eller konsentrasjonsvansker, noe som ofte krevde medisinering.
Selv om de fleste barn aldri opplever noe så grusomt som mange av mine pasienter har gjort, er det sjelden at et barn unnslipper traumer fullstendig. Et forsiktig estimat anslår at omtrent 40 prosent av alle amerikanske barn vil ha opplevd minst én traumatiserende hendelse innen de er fylt atten.
Dette inkluderer en forelders eller et søskens død, vedvarende fysisk mishandling og/eller omsorgssvikt, seksuell mishandling, alvorlig ulykke, naturkatastrofe, vold i hjemmet eller andre voldelige ugjerninger.
Omtrent en tredjedel av barn som blir mishandlet vil få tydelige psykiske problemer som følge av dette. Og forskning viser stadig at traumatiserte barn har større risiko for å rammes av selv tilsynelatende ubetydelige og utelukkende «fysiske» problemer, som hjertesykdom, sykelig overvekt og kreft, senere i livet.
Hvordan voksne forholder seg til et barn under og etter en traumatisk hendelse kan utgjøre en enorm forskjell for eventuelle utfall – både på godt og vondt. I Gutten som ble oppdratt som hund møter du noen av de barna som har lært meg det viktigste jeg vet om hvordan traumer påvirker unge mennesker.
Og de vil lære deg hva de trenger fra oss – sine foreldre og foresatte, sine leger og myndigheter – for at de skal kunne bygge sunne liv. Du vil få se hvordan traumatiske opplevelser setter sine spor i barn, hvordan det påvirker deres personlighet og deres evne til fysisk og emosjonell vekst.
Du får møte min første pasient, Tina. Hennes overgrepserfaringer fikk meg til å innse hvilken innvirkning traumer har på en barnehjerne. Du får møte Sandy, en modig liten jente som måtte få vitnebeskyttelse da hun var tre år gammel.
Sandy lærte meg betydningen av å la barn få kontrollen over deler av sin egen terapi. Du får møte Justin, en forbløffende gutt som viste meg hvordan barn kan komme seg etter ubeskrivelig omsorgssvikt.
De historiene du får høre her er for en stor del solskinnshistorier – fortellinger om håp, overlevelse og seier. Overraskende nok er det ofte på den emosjonelle slagmarken etter menneskets natur på sitt aller verste at vi også støter på medmenneskelighet på sitt beste.
Kjernelærdommen disse barna har gitt meg er relevant for oss alle. For å forstå hvordan barn heles, må vi forstå hvordan de lærer seg å elske, hvordan de takler utfordringer og hvordan de påvirkes av belastninger.
Og ved å anerkjenne den skadelige innvirkningen vold og trusler kan ha på evnen til å elske og arbeide, vil vi få en større forståelse for oss selv og ivareta menneskene i livene våre, særlig barna.
Les mer om boken her:
