Generasjon overveldende
Vi hører mye om psykiske lidelser blant dagens ungdom. Kanskje lider de mest av kronisk overstimulering og høye krav til selvrealisering, skriver Åse Dragland.
Jeg har med stor interesse fulgt tv-programmene med psykolog Peder Kjøs og ungdom med psykiske vansker («Jeg mot meg»). Noen sliter med isolasjon og mangel på et sosialt nettverk; andre med å ikke få til noe, føle seg mindreverdig m.m. Følelsene de gir uttrykk for, er gjenkjennbare og normale.
De unge er på leting etter sitt uttrykk og sitt liv. Det er fint å kunne gi uttrykk for dette, se at andre unge også sliter for å finne støtte hos jevnaldrende. I tillegg er det bra med en mentor som kan oppmuntre og veilede. Grupper som dette, burde etter min mening, absolutt også finnes utenfor tv og kjendispsykologer.
Sannsynligvis handler ungdommelige problemer ikke om behovet for en medisin eller en diagnose, men heller om rådgivning og en plan for hva man selv kan gjøre med livsvaner, trening, ernæring – og ikke minst med hvordan man tenker. Å være vellykket fører til at få tør vise at man sliter. En samtale med andre kan fort gjøre ting bedre.
Filosofen Dany-Robert Dufour skriver om at man i tidligere år skapte seg en identitet basert på verdier og idealer som lå utenfor en selv – som stat, familie, moral og parti. Vi definerte oss selv ved for eksempel å ta avstand fra foreldre, protestere mot Vietnamkrigen eller ved å bli med i feministopprøret på syttitallet.
Dagens unge blir derimot fortalt at de kan skape seg selv utelukkende ut fra egne ressurser. Alt er opp til deg! Bli hva du vil! På det viset skapes det en forventning om at det er ubegrensede muligheter, og at det bare er opp til den enkelte å utnytte dem.
Selvutvikling bygger på en forestilling om at ressurser og frihet ligger klar der ute som en råvare alle kan ta i bruk. Det er da, mener Dufour, at det kan oppstå en uheldig veksling mellom mestring (du klarer alt du vil) og selvkritikk (jeg har feil, jeg greier det ikke).
Alle blir sin egen overvåker når man innpodes med at det både er eget ansvar å forvalte seg selv og skyld om man ikke greier det. Det er her ungdom kan begynne å hate seg selv, og mange ender opp i utmattelse og depresjon.
Psykolog Sidsel Gran gir dagens ungdom merkelappen «generasjon overveldende». Hun mener mange ikke lider av psykisk sykdom, men snarere av en kronisk overstimulering, der det blir vanskelig å finne ro til å kjenne på og lære seg å sortere følelsene sine.
Helsevesen, skoler og organisasjoner som Mental Helse, jobber i dag med hvordan man skal løse problemet. Mange konkluderer med «at man må våge å snakke om hvordan man har det». Men det er klart vanskelig å kombinere selvrealiseringsprosjektet som Dufour snakker om, med et nederlag som å slite med selvmordstanker.
Likevel har samtalemetoden blitt utprøvd i ti EU-land den siste tiden, og man mener at tanker og handlinger rundt selvmord, har gått ned 50 prosent. I Norge har Mental Helse startet et lignende pilotprosjekt for fire ungdomsskoler.
Ingen er kanskje sin egen lykkes smed? Å mestre livet er en mer kollektiv oppgave siden det er så mye utenfor de unge som påvirker dem. Ungdom er en del av en samfunnsutvikling som de ikke rår over alene. Derfor bør kanskje ikke de unge sykeliggjøres med angst, stress og depresjon når de egentlig bare kan være nedstemte, bekymret eller urolig foran en eksamen.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
