Full fart fremover!
Titanic-forliset kan symbolisere vår tid. Vi er preget av en ensidig tro på fremskritt selv om faresignalene er mange, skriver Astri Hognestad.
På 2000-tallet har vi vært vitne til mange katastrofer: terrorangrep hvorav 11. september 2001 er blant de største, tsunamien i Thailand i 2004; 22. juli 2011 markerte et grusomt angrep på demokratiet i Norge; leirraset i Gjerdrum i 2021, for ikke å snakke om pandemien som har tatt mange liv. Klimakrisen gjør seg merkbar i stadig flere land og kan i verste fall utvikle seg til å bli den verste katastrofen i menneskehetens historie.
Går vi vel hundre år tilbake, står Titanic-forliset i 1912, der 1500 mennesker omkom, som en av 20. århundrets store katastrofer. Med jevne mellomrom har nettopp den hendelsen dukket opp og blitt markert på en eller annen måte. Forfattere, filmregissører og andre har hentet inspirasjon fra denne historien til sine kreative uttrykk. En vandreutstilling med ting hentet opp fra vraket, gjorde sterkt inntrykk på meg.
Filmen «2012», en historie skrevet og regissert av Roland Emmerich, som utkom i 2009, tar i hovedtrekk utgangspunkt i Mayakalenderens tegn på en omfattende katastrofe som kunne komme til å utslette menneskeheten. Den synes å ha hentet inspirasjon også fra filmen om Titanic. Det er som om det er noe hemmelighetsfullt forbundet med Titanic. Det finnes selvsagt mange katastrofer som har tatt flere menneskeliv. Likevel er Titanic blitt stående som noe spesielt, kanskje fordi den er blitt et symbol for noe i vår tid og for våre holdninger.
Det spesielle med dette skipet var forestillingen om at det ikke kunne synke. Man hadde bygget et skip som kunne tåle all slags vær og alle slags omstendigheter. Det ble et uttrykk for at mennesket behersket naturen, så å si. Titanic-forliset kan derfor stå som et symbol for vår tid fordi vi har vært, og fortsatt er, preget av en ensidig tro på fremskritt, teknologiske nyvinninger og økonomisk vekst til tross for en truende pandemi og en klimakrise. Klimakrisen skal overvinnes ved hjelp av mer teknologi, mer nedbygging av natur for å få øket kraftproduksjon og fornybar energi, som i sin tur fører til mer vekst og større behov for mer energi … Full fart fremover! Skyggesidene av å ensidig vektlegge effektivitet og økonomisk fremgang begynner å dukke opp.
Hvert enkelt menneske preges av samfunnet og utvikler forestillinger og forventninger om hvordan livet skal være – økonomisk uavhengighet, frihet til utfoldelse på alle plan, forventninger om å være vellykket i partnerforhold, i arbeid, blant venner. Etter hvert oppdager de fleste at det er vanskelig å leve opp til disse forventningene, og «isfjellet» dukker opp i form av utbrenthet, sykdom, samlivsbrudd, følelse av mindreverd og av å ikke strekke til.
Sykmeldinger og uføretrygd blir for mange det eneste alternativet. Med våre personlige «Titanic-skip» – våre forestillinger om at vi med viljen kan mestre alt – oppdager vi isfjellet for sent. Vi trodde livet skulle være slik, men plutselig er katastrofen et faktum for mange. Depresjon eller andre symptomer lammer og setter mange ut av funksjon.
Hvordan kan så denne ensidigheten bøtes på? Navnet Titanic ble hentet fra gresk mytologi, fra titanene – de gamle guddommer – som led nederlag da den nye gudeslekten med Zeus i spissen entret arenaen. De ble stengt inne dypt under jordens overflate, og dermed ble tilgangen til en skaperkraft borte. Psykologisk sett handler det om en fortrengning av viktige sider ved livet som kunne ha bidratt til en god dynamikk i samfunnet.
Da navnet Titanic ble brukt på «skipet som ikke kunne synke», var det et uttrykk for en tro på fremskritt som ikke tok hensyn til menneskelige begrensninger og heller ikke til naturens begrensninger. Skaperkraften ble misbrukt for å fremheve menneskets suverenitet på bekostning av helheten.
Les mer om boken her:
