Fryder du deg over andres nederlag?

Noen gjør noe dumt. Tror du at du ville handlet klokere hvis du var i nøyaktig samme livssituasjon? Charles Eisenstein gransker myten om adskillelsen.

Mange mennesker har ingen problemer med å innrømme at de er harde mot seg selv, at de er «sin egen verste kritiker», eller at de perfeksjonister. De innrømmer bare noe kulturen vår anser som en dyd: kampen mot selvet. Hvem vil vel innrømme at de er mer kritiske eller dømmende mot andre enn mot seg selv?

Dessverre for selvkritikerens selvbilde er det umulig å være dømmende mot seg selv uten samtidig å være det mot andre. Anta at du hver kveld ser tilbake på dagen og bedømmer hvorvidt du har vært sannferdig, økologisk ansvarlig, sløsete, etisk eller grådig. Du berømmer eller refser deg selv deretter. Hva med alle de andre som var mindre ærlige, ansvarlige eller etiske enn deg? Er de dermed dårligere enn deg? Enten du ser på dem med nedlatende overbærenhet eller fordømmelse, er den implisitte overbevisningen at «jeg er bedre enn deg».

Bedømmelse er atskillelse. På bunnen utrykker bedømmelsen at du velger annerledes enn meg fordi du er annerledes enn meg. Den sier: «Hvis jeg var deg, ville jeg ikke gjort det du gjorde.» «Hvis jeg var konsernsjef, ville jeg ikke ødelagt miljøet og løyet til publikum om det.» «Hvis jeg var så rik, ville jeg ikke brukt pengene mine på sportsbiler og luksusboliger.» «Hvis jeg var så tjukk, hadde jeg ikke stått i buffékøen for fjerde gang.» Jeg er bedre enn som så!

Dette er essensen av atskillelsen: Hvis jeg befant meg i din totale situasjon, hadde jeg gjort ting annerledes enn deg. En betydelig mengde eksperimentelle bevis tilsier at det ikke stemmer. Faktisk ville du gjort nøyaktig det samme hvis du var i samme totale situasjon. Det viser flere tiårs forskning, som strekker seg tilbake til Milgram-eksperimentet på 1960-tallet.

I sosialpsykologien kalles det situasjonisme: Det at totaliteten av vår internaliserte og eksterne situasjon avgjør valgene og overbevisningene våre. Situasjonismen sier at subjektet er individet pluss totaliteten av hans eller hennes forbindelser. Selvet har ingen selvstendig eksistens. Hvis dets forbindelse til verden fjernes, er ikke selvet seg selv.

I kontrast til dette står personologismen. Det vil si: troen på at mennesker tar avgjørelser av fri vilje, basert på relativt stabile anlegg eller preferanser. Når noen sier noe ondskapsfullt, er vår første impuls å tenke hun er en ondskapsfull person. Kanskje finner vi senere ut at hun hadde tannpine, og endrer bedømmelsen vår. Det er ikke tilfeldig at den første impulsen er personologisk. Personologismen og dens følgesvenn, bedømmelsen, er kodet inn i vår fortelling om verden.

Vi blir fortalt at alt kan løses ved at vi vinner (stort sett med makt) kampen mellom det gode og det onde. Det er betryggende. Det reduserer mange problemer til ett. Det gjør verden forståelig på en måte som ikke utfordrer vår dypere mytologi. Å vinne over skurken blir ofte det ubestridte, programmessige kriteriet bak all slags politisk handling.

Ville det ikke vært fint hvis problemet faktisk var grådigheten og hensynsløsheten til de usle individene som sitter med makten? Da ville løsningen vært enkel – vi fjerner dem rett og slett fra makten, renser verden for ondskap.

Kontrollens logikk sier oss at vi kan forandre de skyldige ved å bringe skam over dem. Egentlig driver vi dem bare lenger inn i sin egen fortelling. Når vi kommer med retoriske floskler som «skyld på det grådige bankfolket som bare flytter pengene over til seg selv og ikke bryr seg en dritt om verken vanlige folk eller miljøet», høres vi latterlige ut for bankfolket selv. I likhet med de fleste mennesker, bryr de seg faktisk om både andre mennesker og planeten. Vil vi nå inn til dem, må vi unngå tillegge dem en ondskapsfull personlighet. Samtidig må vi være kompromissløse i beskrivelsen av problemets dynamikk.

De rette ordene og strategiene oppstår naturlig ut fra medmenneskelighet: fra forståelsen av at bankfolket, eller hvem som helst, gjør som jeg ville gjort hvis jeg var i deres sko. Effektive ord kommer fra en dyp forståelse av vår felles menneskelighet.

Er vi selv i en annen fortelling enn hatets og skyldens, kan vi også løsrive andre fra den. Våre fredfylte hjerter endrer situasjonen. De forstyrrer den fortellingen hvor hatet kommer naturlig. De tilbyr opplevelsen av en ny fortelling.

De militante tror at å gi opp kampen betyr at de slemme gutta får det som de vil. Hvis verden faktisk var inndelt i snille og slemme gutter, kunne det vært sant. Men uansett hva vi ser på film, er ikke verden delt opp slik. Når begge sidene fryder seg over at den andre siden lider nederlag og blir ydmyket, står de faktisk på samme side: krigens.

Handlinger som kommer ut fra selvrettferdighet, fremkaller fiendtlige reaksjoner. Vil vi gjøre noe som virker, må vi handle ut fra visjonen av det som kan bli.

Teksten er et redigert utdrag fra «En vakrere verden er mulig».