Slik får vi kontakt med våre milde hjerter

Pema Chödrön er tibetansk buddhist og nonne. Her skriver hun om trangen til å ta hevn, fra boken «Om å praktisere fred i en krigersk verden».

Vi klager ofte over andre menneskers sneversynte holdninger. Men hva skjer med oss selv hver gang vi er like ensporet? Vi føler ubehag. Vi trekker oss inn i oss selv. Vi føler oss i vår fulle rett når vi skjeller ut bilisten som legger seg inn rett foran oss, eller hva det måtte være. Vi blir selv til fundamentalister, overbevist om at vårt eget perspektiv er det eneste riktige.

Jarvis Masters, en amerikansk innsatt som avventer sin dødsstraff, har skrevet en av mine favorittbøker, Finding Freedom. Ett sted forteller han at tv-en i fengselscellen er på, men han har slått av lyden og bruker lyset fra skjermen som leselys. Innimellom ser han opp på skjermen og roper til sine medfanger på avdelingen: Hva skjer nå?

Første gang får han dette svaret: «Det er Ku Klux Klan, Jarvis, og de skriker og klager om hvordan de svarte og jødene er skyld i alle problemer.»

En halv times tid senere spør Jarvis på nytt, «Hei! Hva skjer nå?» En annen stemme svarer: «Det er noen fra Greenpeace. De demonstrerer mot at elvene forurenses, at trærne hugges ned, at dyr mishandles, og at jorden ødelegges.»

Enda litt senere gjentar han spørsmålet: «Og hva skjer nå da?» En ny stemme svarer: «Å Jarvis, det er fra det amerikanske senatet, og han som snakker anklager motparten, det andre politiske partiet, for alle de økonomiske problemene landet sliter med.»

Jarvis ler og roper tilbake: «Jeg har lært én ting her i kveld. Noen ganger går de i Ku Klux Klan-drakter, andre ganger i Greenpeace-skjorter, atter andre i dress og slips, men de har alle de samme sinte ansiktene.»

Nylig leste jeg et brev skrevet av en amerikansk soldat stasjonert i Irak. Han beskrev såkalte fiendtlige styrker, de ukjente menneskene som er så fylt av smerte og hat at de sitter i mørket og venter på å drepe utenlandske soldater som ham selv. Når de lykkes, og soldatens venner blir drept, ønsker han bare å ta hevn.

Med hans egne ord: «Vi tror at vi ved å slå tilbake vil få utløp for raseriet og sinnet vårt, men det fungerer ikke. Smerten blir bare sterkere dag for dag.» Midt i krigens kaos og grusomhet har denne soldaten oppdaget en dyp sannhet: Om vi ønsker å unngå eller dempe lidelse, må vi først lære å forstå at det ikke hjelper å svare med mer sinne.

Du kutter ut aggresjon slik en alkoholiker brått slutter å drikke. Du blir kjent med den nakne, sinte energien og med smerten den kan forårsake om du lar den styre handlingene dine. Du kjenner dragsuget, trangen til å si noe sårende, til å søke hevn eller å baksnakke, trangen til å klage, til å på én eller annen måte få utløp for frustrasjonen. Sakte men sikkert innser du at ingen av disse handlingene hjelper deg å bli kvitt aggresjonen. De bare forsterker den. Så i stedet er du tålmodig – tålmodig med deg selv.

Etter som vi blir vant med denne prosessen oppdager vi noe veldig interessant: at det ikke finnes en løsning på årsaken til disse ubehagelige følelsene. Den løsningen mennesker søker, baserer seg på en gigantisk misforståelse: Vi tror at alt kan gjøres forutsigbart og trygt. Det hviler på en grunnleggende uvitenhet om alle tings forgjengelighet. Når vi kjenner en kraftig energi velle opp i oss, har vi en tendens til å føle oss ekstremt ukomfortable helt til situasjonen løses på en trygg måte. Vi venter på et «ja» eller et «nei», et «rett» eller et «galt».

Tålmodighetsøvelsen gir oss ingenting å holde fast ved. Faktisk er dette tilfellet for buddhistisk lære generelt. Vi oppdager at glede og lykke, indre fred og harmoni, bare oppstår ved å akseptere urolige energier. De stiger opp og blir en stund før de forsvinner. Energiene blir aldri til noe håndfast. Så vi forblir i ro midt iblant dem. Når vi er tålmodige med den urolige energien, kommer vi i kontakt med våre milde hjerter.

Les mer om boken «Om å praktisere fred i en krigersk verden».