Et døgn som flyktning

Organisasjonen Refugee Norge inviterer ungdom til å leve som flyktninger i 24 timer. Her må de takle utfordringer de aldri har møtt før.

Kenneth Johansen, daglig leder i Refugee Norge, i samtale med Kari Bu. Foto: Istvan Csak / Shutterstock.com

FLUX: – Hvordan gjenskaper dere en flyktnings situasjon på et døgn?

KENNETH JOHANSEN: – Deltakerne går inn i rollen som flyktninger fra Sudan. Målet er å komme til Norge og søke asyl. En gruppe på 25 ungdommer samarbeider og må ta konsekvensen av sine valg. I starten spiller vi mye på at kvinnene har få rettigheter. Det gir guttene masse selvtillit, inntil vi gjør det klart for dem hvor mye ansvar de har. Til enhver tid må de skaffe nok mat og vann til damene sine. Ofte er det frustrerende for jentene å ikke kunne svare på spørsmål når guttene ikke vet svaret. Jenter er mer modne i den alderen, men vi henvender oss bare til guttene i begynnelsen. Så kommer deltakerne til en norsk ambassade, hvor de må innom tolv kontorer for å få tak i tolv forskjellige skjemaer. De voksne som sitter på ambassaden spiller ulike roller, og opptrer forvirrende.

– Hva slags fysiske utfordringer og begrensninger får deltakerne?

– Det kommer litt an på gruppen. Vi har en sikkerhetsleder som vurderer det. Før de starter får de frokost. Underveis får de litt ris, tran, sukkerbiter og kjeks. Søvn kan det bli nok av hvis de sover hver gang de har muligheten. Det fins ingen seng, men de har med seg liggeunderlag og sovepose. Hele tiden er de på flukt, de skal aldri få ro i kroppen. De vet aldri hvor langt de skal gå, eller hvor. Vi planter et frø av uvisshet som spirer av seg selv. Vi bruker aldri vold, og det vet de på forhånd. Men de har aldri prøvd å være sultne før, eller bli utsatt for et byråkrati av folk uten respekt for det de sier og står for. Byråkratene tar seg veldig god tid. Deltakerne kan prøve å bestikke dem, men de vet aldri når de kan trenge pengene igjen. Det er også vanskelig å skjønne spillereglene, som forandrer seg hele tiden.

– Noen sier at rollespillet er det beste de har opplevd, er det ikke meningen å gi dem en støkk?

– Noen skriver at rollespillet er det beste og verste de har vært med på. De får en opplevelse som er mye verdt. Ikke minst tror jeg de setter pris på samholdet. Gruppen blir en enhet som må kjempe mot overmakten. Ungdommene blir kjent på en ny måte. I skolen kan det være mobbing. Hos oss er ikke de tøffe så tøffe lenger. Ofte ser vi at de stille og rolige tar mer initiativ. Dynamikken i gruppen snur helt. Men spør du deltakerne rett før de er ferdige, synes de det er forferdelig. Det tar et par til tre dager før de blir veldig fornøyd med det de har vært med på. Vi driver ikke partipolitikk, men en gutt kom hjem og ble rasende på foreldrene sine som stemte Frp. Han ville ikke legge seg før de hadde gitt ham en god begrunnelse. Tre år senere fikk vi en telefon. Da hadde gutten blitt en av lederne i SOS rasisme. Å føle noe på kroppen gir veldig sterke effekter. Ungdommene føler at de har vært flyktninger selv, og de visste ikke at det var så hardt, eller at systemet var så urettferdig. Noen få klarer ikke å sette opplevelsen inn i en kontekst, og de lærer ikke så mye. Enten vil de ikke reflektere, eller så klarer de det rett og slett ikke. De kan ha forutinntatte, rasistiske holdninger, og mene at de ikke har behov for å lære hvordan folk i Afrika har det. Men de aller fleste får en aha-opplevelse. Flest jenter gir positive tilbakemeldinger, men jeg tror det er fordi flest jenter tar seg bryet med å sette ord på ting. Guttene skriver "OK".

– Det må være hardere å være en virkelig flyktning, enn det dere kan gjøre i rollespillet?– Vi kan bare gi et innblikk i hvordan en flyktnings tilværelse kan være. Vi spiller ikke på frykten for å dø. Står du på en grense uten pass i virkeligheten, får du mer trøbbel enn femten armhevinger. En pedagog i Danmark har laget spillet sammen med en psykiater. Det vi kan gjøre, er å skape uvisshet. For eksempel overdriver vi hvor langt de skal gå. Tar du feil valg, risikerer du å måtte gå et stykke, men ikke så langt som vi sier. Likevel tror ungdommene at de har gått 4-5 mil, når de bare har gått en. Vi straffer bare kollektivt og går ikke løs på enkeltpersoner. Når vi snakker med ungdommene etterpå, går vi gjennom alle sekvenser og forklarer hvorfor vi gjorde som vi gjorde. Vi forteller også historier fra virkelige flyktninger.

– Sliter deltakerne mest med de mentale eller de fysiske utfordringene?

– Underveis synes de at det fysiske er verst, men når de kommer hjem og har fått en natts søvn, mener de det mentale var verst. Fra foreldrene får vi klager på det fysiske. De henger seg veldig opp i at det var for kaldt ute, at Pernille hadde våte sokker og så videre. Veldig banale ting. Vi fikk trusler om anmeldelse fra en mor som mente vi hadde ødelagt datterens fordøyelsessystem med ris, sukker og tran. Hun ringte media. NRK kom for å sjekke, og laget en reportasje på Lørdagsrevyen som vant en pris. NRK syntes opplegget var så bra at de var med oss i 24 timer. Jeg har inntrykk av at ungdom blir stadig mer overbeskyttet. Vi har vært nødt til å gjøre spillet enklere enn det var for fem år siden, ellers ville vi fått stort frafall. År for år går også foreldreklagene opp.– Har dere noen gang arrangert rollespillet for voksne?

– Ja, men det var veldig vanskelig. De er ikke vant til å leke, og tar ting veldig personlig. Kaller du dem dumme, svartner det for dem. De glemmer at det er et rollespill, og tyr til vold. Det gjelder også politikere og folk fra kristne organisasjoner, som vi har hatt med. Folk ble rett og slett forbanna og dro. Jeg tror ikke de lærte noe.

– Men de visste på forhånd hvordan det ville være?

– Ja, og de kan godt se nytten av det når de står på sidelinjen og ser på ungdommer som deltar. Når de selv er oppe i situasjonen, takler de det ikke. De er ikke vant til å bli behandlet respektløst. For eksempel kan en leder si at han har fått vite at en i familien deres er hore. Ungdom er nok mer vant til slik behandling. Skulle vi satt opp et rollespill for voksne igjen, måtte vi gjort det mye snillere.

– Tror du at ungdommene også ville klart seg bedre som virkelige flyktninger?

– Ja, de er mye mer vant til å tilpasse seg. Det er det flyktninger må gjøre til enhver tid, de har ingen styring over sin egen situasjon. For voksne er det vanskelig å miste kontrollen. Ungdom er nok flinkere til å komme seg ut av en fastlåst situasjon, mens voksne kan være flinkere til å ta de rette valgene, hvis de har valgmuligheter. Konfirmasjonsledere er ofte med og ser på konfirmantene. Når de møter grensevakter som skriker, sier de at denne jenta ikke tåler det. Men jenta selv kan si at det ikke er noe problem. De voksne beskytter ungdommene mer enn de trenger. Jeg tror det er vanskelig å bli 18 år og aldri ha opplevd en utfordring som ikke mamma og pappa har løst.

– Setter ungdommene mer pris på hvor bra de har det, etter å ha vært med på dette? – Vi får tilbakemeldinger fra lærere som sier at ungdommene reagerer på ting i klassen de mener er luksus eller trivielle problemer. En jente sa at hun hadde sluttet å spørre moren om lørdagsgodt, det ga ikke mening lenger.

– Synes du skolen burde satse mer på rollespill? – Akkurat dette rollespillet ville blitt for avansert for skoler å gjennomføre, men i mindre skala kunne det vært nyttig. Det blir en annen læring; Learning by doing. Danmark hadde originalutgaven til vårt rollespill, og der ble det sagt at 24 timer på Refugee camp tilsvarte ett år med samfunnskunnskap på videregående i læringseffekt.

Per i dag er det flest borgerlige konfirmanter som deltar på Refugee Camp. Opplegget har fått et rykte som human-etisk, men organisasjonen er frittstående og tar gjerne imot konfirmanter fra kirken.