En vandring i villskapen

ulver

Miriam Darlington løper med ulver i et nattlig drama under åpen himmel, og utforsker der de mørkere aspektene av vårt forhold til Naturen.

Blant raggete vegetasjon, trestubber, moseenger og bregnehav i Haldonskogen i nærheten av Exeter, stopper en gruppe ivrige vandrere og skuer inn i mørket. En nesten full måne bryter gjennom skyene. Guiden vår kommer plutselig frem fra trærne. «Vi nærmer oss sognets grense, og herfra er det ikke trygt...» erklærer han, mens regnet høljer ned fra en kullsvart himmel. «Er dere forberedt på fare?»

«JA!» roper vi besluttsomt i kor. Jeg har blitt invitert av Burn the Curtain, et innovativt teaterselskap som holder til i Sørvest-England, til å la meg oppsluke av skogen for en natt med interaktive eventyr. Ulvenes selskap er et unikt og spennende teatralsk eventyr for løpere og vandrere, tilpasset av selskapet og av forfatter Shiona Morton. Fortellingen henter sin inspirasjon fra urgammel folklore og mytiske eventyr som Rødhette og ulven og Peter og ulven, samt noen av Angela Carters fortellinger, som «The Company of Wolves» og «Wolf-Alice and the Werewulf». I Burn the Curtains oppsetning bor Rødhette i en liten landsby ved kanten av mørke fjell i det fjerne. En kveld tar hun på seg de røde skoene og hetten sin og legger i vei inn i skogen alene, mens hun betraktes av usette øyne – og vårt nattlige drama har begynt.

For Angela Carter, som døde av lungekreft i 1992, bare 51 år gammel, var aldri passivitet en dyd. Mennesker var i stand til å forandre seg, og hennes provoserende fortellinger handlet om overlevelse, «den kroppsliggjorte kjøtteteren», levende symbolikk, varulvpåkallinger og frodige, stingfulle bilder. Historien om lille Rødhette passer perfekt inn i skogen Burn the Curtain har valgt. Carters fortelling handler blant annet om motet i møtet med frykt, om å gå til sengs med fienden, og om en protest mot å la seg avskrekke av hva vi kanskje har blitt fortalt – ikke engang ulvetenner, lus og glupsk appetitt. Carters Rødhette visste at hun ikke var noens kjøtt. Det samme vet vi.

Gruppen deler seg inn i jegere, som skal løpe og jage ulven, og samlere, som skal gå og lete etter hans rødhettede brud. Vi følger stier gjennom skogen og oppdager tegn og ledetråder langs veien. Ingen vet hva vi har i vente. Barna er gjennomvåte og har gnistrende øyne og bustete hår, men de er i mindretall i forhold til antallet entusiastiske voksne som har latt seg rive med i den lekne atmosfæren som råder.

Kanskje vi som er eldre husker hvordan det var å løpe gjennom skogen med vennegjengen. Vi tramper gjennom vill Natur langs stadig smalere stier, og inhalerer kald luft og regnvær. Spennende og uforutsigbare svinger får noen av oss til å utforske våre mer reveaktige sider, mens andre igjen finner stier til rettsinnethet. Stemmer og uling høres gjennom trærne. Vi kommer sammen og former en sirkel, og vi kroppsliggjør selve gleden av å være ute i skogen om natten, i regnet og i vinden. Når vi stopper ved siden av en liten bakketopp, er vi smittet av heltinnes fryktløse ånd, hennes feminine styrke og hennes empati for ulven.

Før denne kvelden begynte, fortalte Joe Hancock, regissøren hos Burn the Curtain, meg at «Vi utfordrer den tradisjonelle ideen om hva teater kan være. Når publikum deltar aktivt på denne måten, er følelsen av kommunikasjon større enn den er i en tradisjonelt teatersal.» Han har rett. Som de deltagerne vi nå er, puster vi andpustent sammen med skuespillerne, vi ser dem i øynene, vi samhandler med dem, deler deres frykt og deres tvil, og er fullstendig impliserte i historien. Mot slutten er vi omgitt av magi og mysterier, der vi dryppende våte av regn gir slipp på den ulvefrykten som tidligere drev oss på flukt gjennom trærne for å komme vekk fra beistene i skyggene.

Tradisjonelle folkeeventyr ble tidligere fortalt for å skremme barn til å gjøre det de fikk beskjed om å gjøre, og Carters fortelling brakte mørke hjørner av den menneskelige psyke til overflaten. Med en historie tettpakket med symbolikk like forførende som dens språk, konfronterte hun konvensjon og kjønnsstereotyper og skapte dermed en ny fortelling hvor rollene var snudd på hodet. På samme måten er Burn the Curtains lille Rødhette mindre sårbar enn originalfiguren var. Hun bærer en skarp kniv, og hun er ilsk og uredd. Det som ellers er så betagende med denne fortellingen, er at den aktiverer sansene, lar kropp og sinn oppslukes i handlingen, og skaper i oss en empati både for stedet, for ulven, og for samholdet.

I våre dager har vi andre ulver som lusker blant oss, som det «mørke nettet», selskaper, ukontrollert kapitalisme, fattigdom, terror og klimaforstyrrelser. Dersom vi kan snu ulvemyten, er det da mulig å virkelig konfrontere disse truslene uten å samtidig trigge den automatiske, emosjonelle responsen som fører til frykt og ødeleggelser? Hvordan kan det å gå inn i skogen om natten og løpe gjennom trærne bli til en metafor for noe som er så mye større? Men det var det det ble.

Jeg var overrasket over hvor mild natteskogen var, og over hvor lite mørkeredd jeg hadde vært. Trærne opplevdes som en solid tilstedeværelse, der de stod høye og dryppende våte. Det hadde regnet så tungt mens vi fulgte kronglete stier og fant veien rundt stubber, over røtter, og gjennom vanndammer, at det ikke fantes noen steder å finne ly. Snegler lyste opp i skinnet fra faklene våre, og ugler flakset vekk fra oppstyret, mens det samtidig glimtet i glødende, røde øyne.

Det er fantastisk hvordan mennesker elsker å forestille seg ting, leke, og gjenfortrylle hjemmet vårt. Alle var så entusiastiske over få bli en del av fortellingen, over å skape et samhold, beskytte oss selv med en ring av ild og klynge oss sammen for å få trøst. Når alt kommer til alt og vi må velge mellom medfølelse og hevn, hvilken av disse to motpolene vil da få lov til å vinne?

Vi er på vakt og oppmerksomme når vi oppslukes av den aromatiske og levende skogen, av regnet og av mørket. Hva om vi da velger medfølelse, spør dette teaterstykket, hva om vi tillater at ulven sameksisterer med oss? Hvordan ville det være? Kan vi være fullstendige mennesker uten ham? Hvis det vi trenger er en økologisk og harmonisk fornemmelse av selvet i verden, da vil vi mer enn noen sinne trenge å ta for oss historien om Rødhette, som skapte et falskt skille mellom mennesket og det ville. Spørsmålet som stilles er: hvorfor fortsetter vi å trampe på det ville utenfor og inne i oss, og å ødelegge vårt eget habitat og hjem? Trenger vi ikke alle andre arter? Er de ikke vårt livsstøttestystem, uansett hvor ukomfortabelt og dyrt det kan virke å sameksistere med dem?

I boken Of Wolves and Men observerer den amerikanske naturskribenten Barry Lopez at ulvens bevegelse gjennom skogen ligner flytende vann eller skiftende skygger. Dens ubesværlige bevegelse gjennom skogen er som en flytende drøm. Denne geografien har alltid vært med oss også, både på utsiden og innsiden – den er hva som gjør oss menneskelige. Helt fra den tiden våre forfedre først gjenforestilte seg ulven i hulene i Lascaux og andre steder, har vi visst at det er mer i selve jakten enn i drapet, og at vi har mer til felles med ulver enn vi av og til liker å innrømme. Denne forbindelsen til vårt eget hjems psykologiske landskap, gjennomtrukket av respekt og ærbødighet for villskapen, fletter ulvenes selskap sammen med ømhet og samhold. Medfølelsen og empatien med det ville der ute og det ville her inne kan være akkurat det som vil redde oss.

Gjengitt med tillatelse fra Resurgence & Ecologist Magazine. Oversatt av Jeanette Flåterud.