En spion fra naturen

David Abram var en av foredragsholderne på en Flux-konferanse i 2004. Han er økolog og filosof, med stor innflytelse på miljøbevegelsen i USA. Samtalen er hentet fra arkivet til tidsskriftet Flux.

- Du vokste opp i New York, hvordan begynte du å like natur?

- Jeg tror natur er over alt. Å bo i et så menneskeskapt landskap som en av New Yorks forsteder gjør at den ville naturen du møter skiller seg sterkt ut. Det var en bekk i bakgården vår, og jeg elsket å leke der og se på edderkopper. Jeg vil tro at alle barn elsker naturen uansett hvor de finner den. Når vi kommer på skolen blir det utdannet ut av oss. Jeg husker det tydelig, hvordan jeg følte at jeg ikke hadde lov til å oppleve treet utenfor huset vårt som et levende vesen som passet på huset. Slik jeg alltid hadde følt. Nå skulle det bare være en fantasi, mens det virkelige treet skulle være noe annet. Da jeg ble eldre lærte jeg at treet var en kjemisk ting som pumpet vann opp fra bakken. Det tok meg lang tid å komme tilbake til treet som et levende vesen som også opplever verden. Tidlig i 20-årene gjenoppdaget jeg at bladene hadde sanser. En demokratisk type bevissthet som er fordelt over hele treet.

En moderne forkledning

- Det er pussig at sivilisasjonen er konstruert omkring et menneskesinn som er opphøyd over naturen, og over kroppen. Vi tenker jo at vitenskapen har overkommet religionen og gitt oss et nytt og moderne tenkesett. Men faktisk er vitenskapen en forlengelse av den religiøse tradisjonen. I Vesten betraktet vi i mange århundrer jorden som en fallen, syndig sfære som var kommet bort fra sin hellige kilde i himmelen. Himmelen var da hinsides noe sansene kunne oppleve. Inne i jorden bodde djevelen, den falne engel. Det medførte at alt som var under føttene føltes truende. Med vitenskapen sluttet vi å snakke om naturen som fallen, syndig og demonisk – isteden betegnet vi den som passiv, forutbestemt, mekanisk og stum. Vi oversatte det kristne natursynet til en moderne forkledning. Mennesket står utenfor naturen og prøver å forstå den, som om vi var rene sinn som kunne forlate kroppene våre og se jorden utenfra.

- Hvordan kan vi bryte med dette?

- Kanskje skal vi begynne å tenke på den fysiske verden som det guddommeliges kropp. Dermed blir det helligbrøde å ødelegge skog eller demme opp elver så laksen ikke kommer seg til havet. Det typiske ved vestlig kultur siden Platon og Pythagoras er en dyp fascinasjon for en skjult verden hinsides denne. Mens denne vår verden blir en slags dårlig etterligning. Dermed kan vi nøye oss med at vårt virkelige hjem er i den andre sfæren. Dette kan ha vært en nyttig oppfatning en gang i tiden, men ikke i dag når vi har så mye ødeleggelse av natur. Andre livsformer og andre former for sansning utryddes hele tiden. Da må vi stille spørsmål ved den rotfestede vestlige troen på at menneskesjelens virkelige hjem finnes i en ’renere’ sfære hinsides den fysiske.

- Kanskje vi tror på denne idéverdenen fordi vi vil ha perfeksjon fremfor variasjon?

- Det er nok riktig. Naturen er aldri helt symmetrisk, og utvikler seg ikke rundt matematiske mønstre. Men gjennom vitenskapen leter vi etter de rene matematiske lovene og mønstrene. Vi bruker tall for å prøve å nærme oss noe av naturens levende mønster, mens den utvikler seg på måter som aldri er presise. Det er jo det som gjør den levende.

Inn i naturen

- Du trenger omtrent tre dager ute i naturen, uten ord og bråk fra byen, før det siviliserte falmer. Først er det skremmende, men du tvinger deg til å bli der, og innser at det ikke er så vanskelig. Så skjønner du at dette er fantastisk nærende, og føler deg mer som deg selv.

- Blir det ikke vanskeligere å komme tilbake til byen?

- Vi går ut i villmarken for å vekke vår dyriske villskap, og bringer den med oss til byen så vi kan huske den og begynne å se den i byen også. Lage rom for den. Vi har en oppfatning om at naturen er der ute og kulturen er her inne. Det er en meningsløs tanke. Naturen er jo i oss - hele tiden. Hjertet er fx ikke bare natur, det er vill natur! Vitenskapen omtaler hjerteslagene som kaotiske. De slår aldri en perfekt rytme. En bedre betegnelse på det er ’vill’. Luftstrømmene i rommet her er også kaotiske; du kan aldri helt forutsi dem. Selv på toppen av en skyskraper midt i byen er rommet rundt deg vill natur.

- Hvor går grensen for hva som er natur?

- Jeg føler at alt er levende, også maskiner. Men ikke levende i betydningen kunstig intelligens. Materien er allerede intelligent. Materialene som maskinene er laget av – metallet i bilen, mursteinen i bygninger – de bærer fortsatt med seg en sansning. Hvis du går ut i skogen og ser en bulldoser, tar på den og lener deg mot den, kan du nesten høre metallet rope: Få meg ut! Jeg vil ikke ødelegge trærne!

Stedets sjel

- Mange i Nord-Amerika har jobbet for en fornyet solidaritet mellom mennesker og steder. Jeg vil hevde at gjenvinningen av en muntlig kultur er et økologisk imperativ. Det innebærer en lokal, stedsbasert kultur som er sensitiv for landjorden og naturen, og som avstemmer seg etter den. Arbeidet mitt har lært meg at det er umulig å skape en slik kultur uten også å skape et språk som går sammen med livsstilen. Det er et muntlig språk, med historiefortelling ansikt til ansikt og alt som hører til, festivaler når frukttrærne blomstrer... Vi skal ikke slutte å lese og skrive og bruke PC, men den globale kulturen med Internett og bøker har bare mening så lenge den er rotfestet i en levende, muntlig, stedsbasert kultur. Hvert sted har sine historier. Den muntlige kulturen er ulik på ulike steder. Vi tar barna med til elven og forteller dem om laksen som kommer tilbake, for det er der historien lever. Andre historier lever andre steder. Hvis vi skal globalisere alt får vi til slutt bare én historie å fortelle, og vi vil ikke fortelle den særlig lenge, for jorden kan ikke tåle vår blindhet og døvhet. Vi kan ikke forholde oss til jorden som en homogen masse, for hvert økosystem er unikt og har sin egen funksjon innen planetens fysiologi. Kroppen vår ville også slutte å fungere hvis lungene prøvde å gjøre det samme som kneskålene. Vi kan bare delta i verden hvis vi deltar i det bestemte landskapet hvor vi bor.

- Vil du si at stedene har en bevissthet?

- Hvert sted har sin egen sinnstilstand. Hvis vi tenker at sinnet ikke er i oss, men i jorden – og at vi er en del av det hele – da har hvert sted sin bestemte bevissthet. Her i Norge er det mye mer fuktighet i luften enn i New Mexico hvor jeg kommer fra. Mange andre kvaliteter er også ulike og det gjør at dere som bor her har mer til felles med plantene og dyrene på dette stedet enn med menneskene på den andre siden av jorden. Dere deler en felles atmosfære. Men de fleste er helt ubevisst denne innflytelsen, selv om det påvirker oss hele tiden – tankene, humøret, måten vi beveger oss på, hastigheten i det vi foretar oss...

Arts-incest

- Når vi kutter den direkte gjensidigheten med bakken og luften og vannet og dyrene begynner kroppene våre å føle et gapende sår. Vi prøver å fylle det med flere og flere objekter, og kan lykkes for en stund, men så må vi ut og kjøpe mer.

- Hvorfor slutter vi ikke med dette, når det ikke hjelper?

- Vi skjønner ikke hva vi savner. Det virker alltid som den neste tingen vi skaffer oss vil gjøre susen. Løsningen på problemet er svært enkel, og det er vanskelig å oppdage noe så enkelt. Vi tror vi er avanserte i forhold til naturen, og ser på den som død. Det slår oss ikke at vi kan få noe ut av en relasjon til epletreet i bakgården. At det kan gi oss tilfredsstillelse. Vi tenker at sinn og intelligens bare finns i mennesker. Derfor oppsøker vi mennesker eller menneskeskapte objekter når vi ønsker å bli møtt. Men kroppen søker kontakt med noe annet. Det menneskelige kan aldri helt tilfredsstille impulsen til noe annet. Bare når går ut i naturen får jeg kontakt med et annet aspekt av intelligens.

- Du sa i foredraget ditt at vi krever for mye av kjærester og ektefeller fordi vi har mistet forholdet til naturen?

- I årtusener utviklet vi oss i animistiske kulturer, som antok at alt var levende og bevisst. Nå defineres bakken, steinene, luften og trærne som mekanikk, ikke noe du kan ha et forhold til. Isteden vender vi oss mot menneskelige relasjoner, men et menneske kan ikke gi oss alt vi trenger. Den menneskelige organismen må fôres med andre former for sensitivitet. Det betyr ikke at forholdet til naturen bare er morsomt og enkelt. Det er like vanskelig som ethvert kjærlighetsforhold, men også veldig tilfredsstillende. Og det krever arbeid. Men dette er gleden ved livet, å danse med mange andre dansere. I dag danser vi bare med oss selv, en arts-incest! Det gjør oss gale, fordi nervesystemet vårt utviklet seg gjennom relasjoner til alle andre nervesystemer i naturen. Jeg tror ikke vi vil klare oss til slutten av dette århundret hvis vi ikke forelsker oss i den større verden som omgir oss.

Tilbake til virkeligheten

- Du har også sagt at vi har et samfunn som ikke er skapt for sensitive mennesker?

- Noen har en sensitivitet som er klar til å bli møtt av naturen. Når jeg foreleser, finner jeg slike studenter. Jeg gjenkjenner dem med en gang, og blir overrasket over at de har klart seg helt til universitetet. De har problemer med å sitte rolig i et rom med fire vegger, og virker nervøse. Når dette skjer på lavere trinn klassifiseres de ofte som hyperaktive. Men hvis du tar dem med ut, vil de fleste sitte helt forsteinet og se på en rad med maur som klatrer på en trestamme. Du trenger ikke å undervise folk ved å fylle dem med informasjon. Du kan plassere dem i en situasjon hvor sansene og den opprinnelige intelligensen kan begynne å blomstre så de kan oppdage ting selv. Også mer veltilpassede elever kan våkne opp på denne måten. Da jeg vokste opp var skolen så smertefull for meg at jeg syntes det er vanskelig å tenke på skolen som en vennlig institusjon. Den ligner fengsler, sykehus og dyrelaboratorier – steder der det ville i oss temmes og tilpasses en konsum-drevet kultur. Jeg velger å jobbe i utdanningssystemet som en spion fra naturen. Som en slags samfunnsfiende som kommer ut av naturen og går inn i systemet og sier hei til de stakkars studentene som er fanget der og gir dem ulike veier ut, tilbake til virkeligheten. Hvis du er riktig heldig kan du begynne å endre hele skolen på den måten. Så kan vi få en organisk skole.

David Abram i samtale med Kari Bu. Les mer om hans bok «Sansenes magi»