Vi må anerkjenne traumenes betydning

At noen påfører andre psykisk skade, er så vanlig at de fleste av oss ikke ønsker å se hva som egentlig skjer. Når vi innser traumenes betydning, blir det også umulig å forsvare krigføring, skriver psykologiprofessor Franz Ruppert.

At den menneskelige psyke kan bli traumatisert og skadet, like så vel som menneskekroppen, er ikke en helt ny innsikt. Men det har tatt lang tid for denne tanken å bli allment akseptert. Ennå er den ikke godt nok anerkjent i de fleste samfunn. Dette handler ikke bare om mangel på kunnskap eller begrenset bevissthet. Årsakene ligger faktisk mye dypere.

At noen påfører andre psykiske og emosjonelle skader, er så vanlig at de fleste av oss ikke ønsker å se hva som egentlig skjer. Hvis vi gjorde det, ville vi for eksempel bli nødt til å erkjenne at krig som helt bevisst produserer død og fysiske skader, også fører til psykiske og emosjonelle skader på de overlevende. Det gjelder også de som ikke er blitt fysisk skadet. Og det er ikke bare ofrene for volden som kan bli traumatisert i krig. Det samme skjer med mange gjerningsmenn og med sivilbefolkningen.

Hvis de som forsvarer krigføring hadde erkjent traumenes betydning, ville de også ha måttet svare for det faktum at kriger ikke bare skaper psykiske og emosjonelle skader her og nå. Skadene vil virke i mange generasjoner fremover. Når man betrakter en person som lider psykisk, kan vedkommende ha opplevd et eget traume, men er ofte innviklet i traumene til foreldrene sine. Større sosiale hendelser danner ofte bakteppet for individuelle lidelser, selv om de inntraff generasjoner tilbake.

I mange land har staten nektet å anerkjenne at soldater som har vært i krig, kan få traumer. Under første verdenskrig ble soldater som viste tydelige tegn på traumer, straffet som feiginger og forrædere både i Tyskland og Storbritannia. En TV-dokumentar om amerikanske soldater i den første Irak-krigen viste at medisinske eksperter nektet å erkjenne at de fysiske og følelsesmessige sykdommene mange av dem led av, kunne stamme fra traumer forårsaket av krigserfaringer.

Slike eksistensielle traumer kan involvere store grupper, kanskje et helt lands befolkning. Folkemordet på mennesker av jødisk opprinnelse og med jødisk tro som ble systematisk utført av det tyske naziregimet, påførte millioner av mennesker dype eksistensielle traumer. Folk som hadde overlevd konsentrasjonsleirene ble i lang tid etter krigen ikke anerkjent som traumeofre av eksperter.

Å bli mentalt og følelsesmessig sunn er ikke et spørsmål om å slåss mot eller undertrykke symptomer. Det handler i stedet om å transformere disse symptomene til noe sunt, i en prosess med felles anerkjennelse, forståelse og gjensidig støtte.

Tiden etter krigen viser i hvor stor grad det å anerkjenne traumer er knyttet til en velutviklet sosial bevissthet. Det handler også om politiske visjoner. Har samfunnet valgt å bruke sine sosiale ressurser på måter som øker traumatiseringsnivået i befolkningen? Eller brukes ressursene til å helbrede de sårene som traumer skaper? En viktig del av det sistnevnte vil også være å arbeide forebyggende, fordi man forstår den akselererende dynamikken mellom gjerningsmenn og ofre.

Teksten er et redigert utdrag fra «Forstå dine sår i sjelen». Les mer om boken.