Dialogen som trenger inn til kjernen

Den verdenskjente filosofen og fysikeren David Bohm skrev ett av de grunnleggende verkene om dialog som metode. Her er et utdrag fra hans bok «Om dialog – veien til åpen kommunikasjon».

Diskusjon er nesten som å spille pingpong, der folk slenger ideer og tanker frem og tilbake, og målet for spillet er å vinne og samle personlige poeng. Du vil kanskje bli enig med en annen som kan støtte ditt syn – du er enig med noen og uenig med andre – men det viktigste er å vinne spillet. Dette er ofte tilfelle i diskusjoner. I en dialog, derimot, er det ingen som prøver å vinne. Alle vinner hvis noen vinner. Det er en helt annen atmosfære, en helt annen ånd.

ett med alt

I en dialog er det ingen som forsøker å samle poeng, eller som gjør sitt synspunkt til det dominerende. Det er heller slik at hvis en eller annen gjør en feil, gir det noe til alle. Det er det vi kaller en vinn–vinn-situasjon, mens det andre spillet er vinn–tap, hvor du taper hvis jeg vinner. Dialog er deltakelse, der vi ikke spiller et spill mot hverandre, men med hverandre. I en dialog vinner alle.

Mye av det vi kaller dialog, er ikke dialog i min betydning av ordet. I FN for eksempel deltar folk i det de kaller dialoger, men disse er svært begrensede. De ligner mer på diskusjoner eller forhandlinger. Deltakerne er egentlig ikke åpne for at man stiller spørsmål ved deres grunnleggende oppfatninger. De diskuterer mindre viktige spørsmål, for eksempel forhandlinger om hvorvidt vi trenger flere eller færre atomvåpen. Men det store spørsmålet om forskjellige samfunnssystemer blir aldri seriøst diskutert. Det er opplest og vedtatt at man ikke kan snakke om det – at ingen ting vil endre akkurat det. Konsekvensen er at disse diskusjonene aldri blir virkelig seriøse.

Mye av det vi kaller «diskusjon», er egentlig ikke seriøst. Det er mye man mener det ikke kan forhandles om eller røres ved, og folk vil ikke engang snakke om det. Dette er en del av problemet. Så hvorfor trenger vi dialog? Folk har problemer med å diskutere selv i små grupper. Men i en gruppe med tretti eller førti eller enda flere, vil mange synes det er vanskelig å kommunisere hvis det ikke er et bestemt formål, eller hvis det ikke er noen som leder møtet. Hvorfor er det slik? Kanskje først og fremst fordi alle har ulike oppfatninger og meninger, og da snakker vi om grunnleggende, ikke overflatiske, oppfatninger – om meningen med livet; om dine personlige interesser, ditt lands interesse eller dine religiøse oppfatninger; om det du virkelig mener er viktig.

Dette er oppfatninger du forsvarer når du blir utfordret. Folk kan ikke la være å forsvare dem, og som oftest er det et følelsesladet forsvar. For en del år siden arrangerte vi en dialog i Israel. På et tidspunkt diskuterte deltakerne politikk, og noen sa i forbifarten: «Sionismen skaper problemer i forholdet mellom jøder og arabere. Det er den største barrieren.» Han sa det svært lavmælt. Da plutselig var det en annen som ikke kunne holde seg og hoppet opp. Han var svært følelsesladet. Blodtrykket var høyt og øynene bulet ut. Han sa: «Uten sionismen vil landet bryte sammen!»

Denne mannen hadde en grunnleggende oppfatning, og den andre personen hadde en annen. Og disse oppfatningene sto steilt imot hverandre. Da blir spørsmålet: Hva kan vi gjøre når det er slik? Det er nemlig denne type forutbestemte oppfatninger som skaper alle slags politiske problemer over hele verden. Og det tilfellet jeg nettopp beskrev er relativt sett enklere enn mange andre forutinntatte standpunkter som må takles i politikken. Poenget er at vi har alle mulige slags antakelser og forutsetninger, ikke bare når det gjelder politikk eller økonomi eller religion, men også når det handler om hva vi mener et individ bør gjøre, hva livet egentlig dreier seg om, eller hva det måtte være.

Vi kunne også kalle slike oppfatninger eller gitte antakelser (assumptions) for «meninger». En mening er en oppfatning. Ordet «mening» brukes i mange sammenhenger. Når en lege har en mening, er det hans beste oppfatning basert på bevis. Han kan si: «Ok, jeg er ikke helt sikker, så la oss få en annens mening.» Hvis han er en god lege, reagerer han ikke med å forsvare sin oppfatning. Skulle en annens mening vise seg å være forskjellig fra hans, spretter han ikke opp full av følelser, som mannen med spørsmålet om sionisme.

Legens mening vil være rasjonell. Men oftest forsvarer vi våre meninger så sterkt vi kan. Med andre ord, vi identifiserer oss med våre meninger ut fra hvor nært de er knyttet til investering i personlige interesser. Poenget er at dialogen må trenge inn til kjernen av alt presset som ligger bak oppfatninger og antakelser. Det må handle om tankeprosessen bak, ikke bare selve antakelsene.

Les mer om boken «Om dialog – veien til åpen kommunikasjon» av David Bohm.