Relasjoner er en kunstform

Linda Ellinor skriver om dialogens kreative muligheter, fra boken «Ledelse og samspill med dialog».

Jeg begynte å spille piano da jeg var åtte år. Jeg kunne våkne klokken seks om morgenen og øve meg på skalaer og klassikerne en time hver dag. Jeg holdt på med dette til lenge etter at jeg hadde begynt på college. Jeg opplevde meg ikke som spesielt talentfull eller begavet, men jeg lærte mye av disse tidlige morgenstundene ved pianoet. Jeg opparbeidet meg et sterkt musikalsk og kreativt grunnlag og en forståelse for at kunnskap og egenskaper kan utvikles over tid.

Noen og tretti år senere, da jeg kom i kontakt med dialogens prinsipper, oppdaget jeg at det å utvikle relasjoner med andre ikke er så ulikt det å lære å spille piano eller en annen kreativ eller idrettslig disiplin. Det var en åpenbar forbindelse mellom praksis, kunnskap, kreativ utfoldelse, idrett og relasjoner mellom mennesker. Skal vi forbedre kvaliteten på vår omgang med andre, på samme måte som de som spiller i jazzband eller orkester, eller som deltar i gruppeidretter, må alle som én praktisere som enkeltindivider. Men vi trenger også et forum for kollektiv praksis og fellesskap. Hvis ikke, har vi ikke bruk for den praksisen vi utøver alene. Da ender vi opp i den vante sosiale omgangsformen. Dette har å gjøre med kulturell påvirkning.

Etter hvert som jeg gjorde meg mer kjent med dialog, så jeg også at den bidro med visse kvaliteter i samtalen, som lytting, refleksjon og fordomsfrie holdninger. Disse egenskapene skaper tillit og trygghet, nødvendige ingredienser ikke bare i kreative bestrebelser, men også i sunne relasjoner. Vi kan for eksempel lære å spille piano, men vil vi bli en veldig god pianist eller komponist, må vi utvikle vår intuisjon. Den stimuleres når vi oppholder oss i åpne, fordomsfrie omgivelser, der det handler om å lytte i sitt indre uten behov for ferdigtygde resultater. Det er slike omgivelser som skapes med dialog, og som også trengs for å utvikle gode relasjoner hjemme og i arbeidslivet.

I løpet av årene jeg har jobbet med dialog, har det gått opp for meg at relasjoner i seg selv er en kunstform. Altfor ofte tar vi våre relasjoner for gitt slik at perspektivet går tapt for oss. Vi her i Vesten er ofte så opptatt av resultater at vi går glipp av de subtile, kreative mulighetene som ligger i samtalen. Vil vi at relasjoner skal være spesielle, som er kunstens kjerneverdi, kan det være viktig å ta del i en kollektiv samtalepraksis som dialog.

Alle vi som lever i Vesten, er omsluttet av en felles kultur som lærer oss å splitte og herske og angripe hverandre i håp om å redde vårt eget skinn. Fra barndommen av er vi blitt hjernevasket til å tro at verden er basert på en darwinistisk hund-spiser-hund-standard. Det er grunnlaget for vår kommunikasjon med andre. Ingen av oss unngår effekten av den ubalanserte, konkurransepregede og individualistiske kulturen vi lever i.

Jeg har visst at det må være en annen vei hvis vi bare kan finne den. At vi alle kan leve sammen i kjærlighet, støtte og oppmuntre hverandre. At jeg hadde et så sterkt ønske om å lære og å utvikle mine evner til å spille piano, kom fra den samme inspirasjonskilden.

Om og om igjen har jeg opplevd at uansett hvor godt utdannet og teknisk kompetente sjefer og næringslivsledere er, finnes det generelt en mangel på mellommenneskelig kompetanse. I dag er jeg ikke i tvil om at der man har innført dialog som en viktig praksis, endres den underliggende kulturen til en som er basert på partnerskap og samarbeid.

Les mer om boken «Ledelse og samspill med dialog» av Linda Ellinor og Glenna Gerard.