Dialog trenger inn til kjernen
David Bohm brukte en dialogisk metode for å utforske røttene til menneskehetens kriser. Her følger et utdrag fra hans bok «Om dialog».
Skal vi kunne leve i harmoni med oss selv og naturen, må vi fritt kunne kommunisere i et kreativt samspill der ingen på permanent basis påberoper seg eller på annet vis må forsvare sine egne ideer eller meninger. Hvorfor er det da så vanskelig å skape slik kommunikasjon? Spørsmålet er komplekst og subtilt. Man kan kanskje si at når man kommer så langt som til å gjøre noe (ikke bare snakke om det eller tenke på det), tror man gjerne at man allerede lytter oppriktig til den andre. Det kan da synes som om problemet er den andre personen, at det er han eller hun som er forutinntatt og ikke lytter. Uansett er det lett for oss å se at andre er «blokkert» i visse spørsmål, slik at de uten å være klar over det unngår å ta inn over seg motsetninger i ideer de er sterkt knyttet til.
En slik blokkering utgjør imidlertid en slags ufølsomhet eller bedøvelse overfor egne indre uoverensstemmelser. Det avgjørende blir derfor å forstå hvordan våre egne blokkeringer fungerer. Er man oppmerksom og våken, kan man for eksempel se at hver gang visse spørsmål kommer opp, skapes en fryktfølelse som fratar en evnen til å vurdere spørsmålene, eller det skapes et behag som tankene tiltrekkes av og som avleder i andre retninger. Man er således i stand til å skygge unna det man tror vil være ubehagelig. Resultatet kan da bli at man på subtilt vis forsvarer sine egne meninger, når man tror man virkelig lytter til det andre har å si.
Når vi kommer sammen for å snakke, eller på annet vis handle i fellesskap, er vi da i stand til å registrere den subtile frykt- eller behagsfølelsen som blokkerer evnen til å lytte med et åpent sinn? Uten denne evnen vil oppfordringen til å lytte til alt som blir sagt, være meningsløs. Men hvis hver og en av oss kan være helt og fullt bevisst på hva som egentlig blokkerer kommunikasjonen, samtidig som vi fullt og helt lytter til innholdet i det som blir kommunisert, da kan vi skape noe nytt mellom oss, noe som vil kunne bli av største betydning for å løse våre tilsynelatende uløselige problemer, både individuelt og i samfunnet som helhet.
Jeg definerer «dialog» på en litt annen måte enn det man vanligvis gjør. Ordenes opprinnelse er ofte en hjelp til å finne en dypere mening. «Dialog» kommer fra det greske ordet dialogos. Logos betyr «ord», eller i vår sammenheng «ordets betydning». Og dia betyr «gjennom» – det betyr ikke «to». En dialog kan bestå av et hvilket som helst antall personer, ikke bare to. Selv én person kan ha en slags dialog med seg selv. Vi oppfatter en dialog som en strøm av mening som beveger seg gjennom oss og blant oss, og dette muliggjør en strøm av mening i hele gruppen, som også kan resultere i fremveksten av ny forståelse. Det blir noe nytt, noe som trolig ikke var der fra starten av. Det er noe kreativt. Og dette meningsinnholdet, felles for gruppen, er «limet» som holder mennesker og samfunn sammen.
Sammenlign dette med ordet «diskusjon», som egentlig betyr å bryte ting opp. Diskusjon vektlegger analyse, som omfatter mange synspunkter, og der hver person presenterer et syn forskjellig fra de andres, med andre ord, analyserer og bryter opp. Det har selvsagt sin verdi, men en begrenset sådan, og det vil ikke bringe oss særlig mye lenger enn til de synspunktene vi allerede har. Diskusjon er nesten som å spille pingpong, der folk slenger ideer og tanker frem og tilbake, og målet for spillet er å vinne og samle personlige poeng. Du vil kanskje bli enig med en annen som kan støtte ditt syn – du er enig med noen og uenig med andre – men det viktigste er å vinne spillet. Dette er ofte tilfelle i diskusjoner.
I en dialog, derimot, er det ingen som prøver å vinne. Alle vinner hvis noen vinner. Det er en helt annen atmosfære, en helt annen ånd. I en dialog er det ingen som forsøker å samle poeng, eller som gjør sitt synspunkt til det dominerende. Det er heller slik at hvis en eller annen gjør en feil, gir det noe til alle. Det er det vi kaller en vinn–vinn-situasjon, mens det andre spillet er vinn–tap, hvor du taper hvis jeg vinner. Dialog er deltakelse, der vi ikke spiller et spill mot hverandre, men med hverandre. I en dialog vinner alle. Poenget er at dialogen må trenge inn til kjernen av alt presset som ligger bak oppfatninger og antakelser. Det må handle om tankeprosessen bak, ikke bare selve antakelsene.