Dette skiller den lokale magikeren fra de andre
Den tradisjonelle medisinmannen er ikke først og fremst en helbreder, men en som kjenner og respekterer naturen. David Abram skriver om det naturlige vi kaller overnaturlig, fra boken «Sansenes magi».
Den tradisjonelle stammesjamanen opptrer som mellommann mellom det menneskelige samfunn og et større, økologisk felt. Han sørger for en jevn flyt av næring, ikke bare fra landjorden til menneskene, men fra det menneskelige samfunn og tilbake til jorden.
Med sine stadige ritualer, transer, ekstaser og ’reiser’, sikrer han et balansert og gjensidig forhold mellom menneskesamfunnet og et større økologisk samfunn, og slik at landsbyen aldri tar mer fra det levende landet enn den gir tilbake.
Stammesamfunnet er alltid i forhandling med naturens verden om størrelsen på en avling eller et jaktbytte. Til en viss grad er alle voksne i samfunnet engasjert i å lytte og tilpasse seg andre vesener som omgir dem og påvirker dagliglivet.
Men sjamanen eller medisinmannen er fremfor noen den reisende i sfærene mellom den menneskelige og de mer-enn-menneskelige verdener, den primære strateg og mellommann i alle forhandlinger med De Andre.
Bare gjennom stadig samhandling med besjelede krefter hinsides det menneskelige samfunn kan den tradisjonelle magikeren lindre mange av de individuelle sykdomstilfeller som oppstår inne i samfunnet.
Hun eller han får sine evner fra en løpende ’helbredelse’ eller avbalansering mellom samfunnet og landskapet omkring. Sykdom blir i slike kulturer ofte sett på som en slags ubalanse hos den syke personen.
Bare folk som i sitt daglige virke overvåker og ivaretar relasjonene mellom den menneskelige landsbyen og det besjelede landskapet kan gi en riktig diagnose og behandling, og derved lindre personlige lidelser og sykdommer som oppstår i landsbyen.
En helbreder som ikke samtidig ivaretar det tette forholdet mellom menneskesamfunnet og det større, mer-enn-menneskelige feltet, vil antakelig jage bort en individuell sykdom bare for å oppleve at det samme problemet oppstår (kanskje i ny forkledning) et annet sted.
Derfor fungerer den tradisjonelle magikeren eller medisinmannen primært som mellommann til ikkemenneskelige verdener, og bare sekundært som helbreder.
Uten en stadig korrigert bevissthet om den relative balanse eller ubalanse mellom menneskene og deres ikke-menneskelige omgivelser, sammen med evner som kan regulere disse primære relasjonene, er enhver ’healer’ verdiløs – ja, ingen healer overhodet.
Medisinmannens troskap retter seg derfor ikke først og fremst mot det menneskelige samfunn, men mot den jordiske veven av relasjoner som dette samfunnet er innskrevet i. Herfra stammer makten til å lindre sykdom, og det er dette som skiller den lokale magikeren fra andre personer.
Denne dype oppmerksomheten på ikkemenneskelig natur – magikerens forhold til andre arter og til jorden – er ikke alltid tydelig for vestlige forskere.
Utallige antropologer har greid å overse den økologiske dimensjonen i sjamanens håndverk, samtidig som de har skrevet mye om sjamanens nære forhold til ’overnaturlige’ vesener. Mye av denne forglemmelsen kan tilskrives det moderne, siviliserte bildet av naturen som determinert og mekanistisk.
Ut fra dette må det vi anser som mystisk, mektig og hinsides mennesket tilhøre en annen, ikkefysisk sfære over naturen; det må være ’overnaturlig’.
Les mer om boken «Sansenes magi» av David Abram, som utdraget er hentet fra.