Det var lenge siden noen hadde lyttet
Margaret J. Wheatley skriver om hvor viktig det kan være å lytte, fra boken «Å møte hverandre».
Vi lever i en svært støyende tid. Jeg tror at volumet er direkte knyttet til vårt behov for å bli lyttet til. I det offentlige rom, i media, belønner vi dem som snakker høyest og er mest uforskammet. Folk slåss bokstavelig talt om oppmerksomhet, og er villige til å gjøre hva som helst for å bli lagt merke til. Ting vil bare bli enda mer høyrøstet til vi finner ut hvordan vi skal sette oss ned og lytte. Ved å være villige til å lytte bidrar vi til å senke støynivået.
En lærer fortalte meg hvordan en 16-årig elev en dag hadde gått av skaftet; eleven ropte i sinne og truet henne verbalt. Hun kunne ha ringt politiet – det fantes lover som skulle beskytte henne mot slik mishandling. I stedet satte hun seg ned og ba eleven snakke til henne. Det tok litt tid før han roet seg; han var svært opprørt og travet frem og tilbake i rommet. Men omsider kom han bort til henne og begynte å snakke om livet sitt. Læreren bare lyttet. Det var lenge siden noen hadde hørt på gutten. Lærerens oppmerksomhet ga ham rom til å se seg selv, til å høre seg selv. Hun kom ikke med råd. Hun kunne ikke ordne opp i livet hans, og det trengte hun ikke heller. Det kunne han gjøre selv, fordi hun hadde lyttet.
Jeg liker så godt bibelstedet: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» For meg beskriver det helligheten i øyeblikk av oppriktig lytting; helsen, helheten, helligheten i en ny forbindelse som er i ferd med å oppstå. Jeg har en T-skjorte fra en konferanse der det står: «Du kan ikke hate noen du har hørt historien til.» Du trenger ikke å like historien, ikke engang personen som forteller den. Men ved å lytte skapes det en forbindelse. Vi kommer hverandre nærmere.