Det sanne og det riktige - virker det?
«Vitenskapens tragedie er at matematikkens vakre struktur forkludres av at mennesket finner»
- Aldous Huxley
I barnesangen Er det ikke rart heter det «Jeg tror det ikke før jeg får se det». Kanskje det hadde vært en bedre start på livet om vi fikk høre «Jeg ser det ikke før jeg får tro det».
Hvis jeg hører hver dag med ørene at jeg er en komplett idiot, vil det ikke være vanskelig å høre det innenfra heller. Ikke bare sansene, en også følelsene og intellektet vil oppfatte det slik. Hvilke andre kriterier har vi for sannhet enn det vi sanser, føler og forstår? Er det dermed sant at jeg er en idiot? Jeg vil høyst sannsynlig oppføre meg i pakt med det jeg tror er sannheten om meg. Her er den virkeliggjorte sannheten et produkt av troen, og ikke omvendt. Likevel er vi svært nøye med ikke å tro på noe før vi er sikre på at det er «sant». Kanskje fordi det er en klar fordel på visse områder. Det hjelper ikke å tro at kokeplata er slått av hvis den ikke er det. Av og til finnes det en sannhet som produserer virkelighet uavhengig av tro.
Virkeligheten er ikke alltid så selvstendig, og slett ikke på de områdene vi kaller viktigst. Like fullt behandler vi den helst som om den var det. Hvis det er noe vi liker, så er det å alliere oss med alt som er «riktig». Dette gjelder både riktig vitenskap, riktig religion, riktig skikk og bruk, riktig karrierevalg og alt som autoriteter noensinne har funnet noe «riktig» og «galt» ved. Hadde vi vært mindre opptatt av å gjøre det riktige, hadde vi kanskje fått bedre anledning til å gjøre det som virker. Virker en moral som hevder den sterkestes rett, altså Darwin overført til et område han sikkert aldri hadde ambisjoner på? Virker et livssyn som sier at det er riktig å være pessimistisk på framtidas vegne siden det meste av statistikk peker nedover? Virker en religion som gjør Gud til en plage? Det kommer selvfølgelig an på hva som er målet, men hvis det er noe annet enn verdens elendighet og undergang ser det dårlig ut.
Mange holder for sant at livet er et meningsløst resultat av tilfeldige, åndsforlatte prosesser. Dette er en sannhet som kan virke utmerket når man skal undervise i dagens naturfag eller finne dyr å teste medisin på. Den duger derimot ganske dårlig til å skape respekt og kjærlighet. Biologen Jaques Monod tok konsekvensen av sin darwinisme. Han bestemte seg for å tro at kjærlighet og mening ikke eksisterer – som det heller ikke gjør i den (hittil utviklede) materialistiske vitenskap. Monod sa selv at denne troen frustrerte ham til døde, men han måtte tro det siden dette var sannheten.
Problemet er ikke at vi har tillit til vitenskap. Problemet er at vi mangler tillit til alt den ennå ikke har bevist, og verre: alle metodene den ennå ikke har brukt for å kunne bevise det. Når vitenskapen tar utgangspunkt i det som er «sant» isteden for det vi skaper, følger vi etter. Forskjellen er bare at vi, uunngåelig, lader begrepene med verdi. Det sanne (les: det allerede skapte) blir med verdifullt enn det vi kan skape, og dermed tror vi ikke at vi kan skape noe som helst. Hva om for eksempel kjærlighet ikke kan eksistere i det hele tatt hvis ingen skaper det? Våre religioner svarer at Gud tar seg av den saken. Hva om Hun er avhengig av hjelp? Hva om det er grunnen til at vi eksisterer? Hva om Han unner oss å skape vår egen virkelighet? Eller det mest blasfemiske av alt: Hva om Hun, i motsetning til folk flest, elsker å dele sin makt, slik at alt har en guddommelig dimensjon? Hva om vi trodde dette? Under budsjettforhandlingene, i barneoppdragelsen? I skolen? I møte med en innvandrer, eller andre som truer vårt selvbilde?
Eventyret kunne tillate seg fenomener som vi i dag ikke kan tro på. Vitenskapen har lagt en ramme for hva vi kan tro som av og til er større, av og til mindre enn før. Som alle andre rammer er vitenskapen ypperlig når den virker positivt, og elendig når den virker negativt.
Kanskje vil vår klokere etterfølger bli Homo Flexibilus – det fleksible mennesket.
Skrevet av Kari Bu, første gang publisert i Flux livsfilosofisk magasin #18 Virkelighet (1999)