Barna som så farer overalt
Psykiater Bessel van der Kolk skriver om traumatiserte barn, og diagnoser som tilslører traumene.
The Children’s Clinic ved Massachusetts Mental Health Center var full av forstyrrede og forstyrrende barn. De var ville skapninger som ikke klarte å sitte stille, de slo og bet andre barn, og noen ganger personalet. I det ene øyeblikket kom de løpende og klamret seg fast til deg og i det neste løp de sin vei i panikk. Noen masturberte tvangsmessig, andre slo løs på ting, kjæledyr og seg selv.
De var umettelige på kjærlighet, samtidig som de var sinte og trassige. Særlig jentene kunne være smertelig ettergivende. Enten de var trassige eller klengete, så ingen av dem ut til å kunne utforske eller leke på den måten som er typisk for barn på deres alder. Noen av dem hadde knapt utviklet en fornemmelse av et selv – de kjente ikke engang igjen seg selv i speilet.
Den gang visste jeg svært lite om barn, bortsett fra det mine egne to førskolebarn lærte meg. Men jeg var heldig med min kollega Nina Fish-Murray, som hadde studert med Jean Piaget i Genève, i tillegg til at hun hadde oppdratt fem egne barn. Piaget baserte sine teorier om utvikling hos barn på nitidige førstehåndsobservasjoner av barn, aller først sitt eget spedbarn, og Nina hadde med seg denne ånden til det nyetablerte traumesenteret på MMHC.
Nina og jeg bestemte oss for å lage et sett med testkort spesielt for barn, med utgangspunkt i bilder vi klippet ut av blader og magasiner på venterommet i klinikken. Vår første studie sammenlignet tolv barn mellom seks og elleve år fra klinikken med en gruppe barn fra en skole i nærområdet som matchet dem så godt som mulig i alder, etnisk bakgrunn, intelligens og familiesammensetning.
Forskjellen på de to gruppene var at våre pasienter var ofre for mishandling i familien. Blant dem var det en gutt som var sterkt forslått etter å ha blitt banket opp gjentatte ganger av moren, en jente som var misbrukt av faren da hun var fire, to gutter som gjentatte ganger var blitt bundet fast til en stol og pisket, og en jente som, i en alder av fem, hadde sett moren (en prostituert) bli voldtatt, lemlestet, brent og lagt i bagasjerommet på en bil. Morens hallik var mistenkt for seksuelt misbruk av jenta.
Også barna i kontrollgruppen levde i fattigdom i en forsømt del av Boston, der de jevnlig var vitne til redselsfulle voldshandlinger. Mens studien ble utført, hadde en gutt på skolen deres kastet bensin på en klassekamerat og tente på ham. En annen gutt havnet i kryssilden da han var på vei til skolen sammen med faren og en venn. Han fikk skuddsår i lysken, og vennen ble drept. Tatt i betraktning at de ble utsatt for et såpass høyt voldsnivå, ville responsen deres på kortene skille seg fra de innlagte barnas?
Ett av kortene fremstilte en familiesituasjon: To smilende barn ser på at far reparerer bilen. Samtlige av barna som så kortet kommenterte hvor farlig det var for mannen som lå under bilen. Barna fra kontrollgruppen fortalte historier med en god slutt – bilen ble i orden og faren og barna kjørte til McDonald’s – mens de traumatiserte barna fant på grusomme eventyr.
En jente sa at den lille jenta på bildet var i ferd med å slå inn skallen på faren sin med en hammer. En ni år gammel gutt, som var blitt grovt fysisk mishandlet, fortalte en utfyllende historie om hvordan gutten på bildet hadde sparket bort jekken så bilen hadde knust kroppen til faren og blodet sprutet utover hele garasjen.
Responsen fra barna på klinikken var alarmerende. Helt uskyldige bilder virvlet opp intense følelser knyttet til fare, aggresjon, seksuell opphisselse og skrekkinngytende situasjoner. Vi hadde ikke valgt disse fotografiene fordi de hadde en eller annen skjult betydning som følsomme mennesker kunne avdekke, det var helt vanlige bilder av dagligliv. Vi kunne bare konkludere med at for mishandlede barn er hele verden full av triggere.
Så lenge de bare klarer å forestille seg katastrofale utfall på relativt ufarlige situasjoner, vil enhver som kommer inn i et rom, enhver fremmed, ethvert bilde, på en skjerm eller en tavle, kunne oppfattes som en budbringer fra helvete. Sett i lys av dette, ga den merkelige oppførselen til barna på klinikken fullstendig mening.
Til min store forbløffelse, ble de grusomme opplevelsene i barnas virkelige liv, og innvirkningen disse traumene hadde på deres følelser, tenkning og selvregulering, sjelden diskutert på personalmøter. I stedet var de medisinske journalene deres fulle av diagnostiske merkelapper: adferdsforstyrrelse eller opposisjonell trass hos de sinte og opprørske barna, eller bipolar lidelse. ADHD var en «komorbid» diagnose for nesten alle sammen. Ble det underliggende traumet tilslørt av denne diagnosestormen?
Les mer om boken som teksten er hentet fra:
