Byfornyelse med søppel som råstoff

Verdens storbyer kveles av forsøpling, forslumming og kriminalitet. Her trengs det kreative løsninger, og noen av de beste finner vi i Curitiba i Brasil.

Curitibas folketall vokste eksplosivt i andre halvdel av 1900-tallet. Mange bodde i faveaer; slumstrøk med «hus» av papp og bølgeblikk. Søppelbiler kunne ikke en gang kjøre inn i favelaene, fordi veiene ikke var brede nok. Søppelet hopet seg opp både til lands og til vanns, og sykdommer spredte seg. Byen hadde få rike innbyggere, og det fantes ikke penger til å bygge nye gater i favelaene.

I 1971 ble arkitekten Jaime Lerner borgermester. Da bodde de fleste av byens 500 000 innbyggere i favelaer. Lerner tenkte nytt og effektivt. Store søppelspan for ulike typer avfall ble utplassert i favelaene, i utkanten der søppelbiler kunne hente dem. Alle som sorterte og kastet søppel, fikk bussbilletter til gjengjeld. Det ble en suksess. Folk gikk til og med ned i elva for å finne igjen søppel. For organisk avfall fikk de kvitteringer som kunne veksles inn i pakker med mat. Da Aftenposten kom på besøk i 1996, var «vekslingskursen» for fem kilo søppel én kilo frukt, grønnsaker eller ris.

Søppelsystemet omdannet slummen til produktive kjøkkenhager. Rotter måtte kjempe for livet, mens slumboerne fikk betraktelig bedre helse. Mange ble engasjert som profesjonelle gatefeiere og papirinnsamlere i byens sentrale strøk. Før hadde de ikke råd til å ta bussen dit jobbene fantes; nå kunne de bruke sine velfortjente bussbilletter. Det ble behov for flere busser, og disse ble finansiert med overskuddet fra salg av søppel til papir-, glass- og metallindustri. Søppelkasser for direkte kildesortering ble utplassert over hele byen, og programmet fikk navnet «Søppel er ikke søppel».

Titusenvis av barn begynte å renske sine nabolag for søppel. De lærte seg å skille mellom ulike resirkulerbare produkter. Det kom også et eget program for skoler, der elever fikk notatbøker i bytte mot avfall. Etter hvert ble miljøvern og kunnskap om byens søppelsystem formidlet til elevene i egne, nyskrevne skolebøker. Før jul kunne læreren be elevene ta med plastavfall hjemmefra, for eksempel ødelagte leker. Til jul fikk barna utdelt nye plastleker. Slik lærte de i praksis at søppel ikke er ubrukelig. De kunne oppdra sin egen familie i søppelsortering.

Papirinnsamling sparte 1200 trær hver eneste dag. Bussbillettene ble snart akseptert som betalingsmiddel på lokale markeder. Etter hvert ble over 70 prosent av Curitibas husstander involvert i programmene. Nye programmer ble innført for å finansiere restaurering av historiske bygninger, skape grønne områder og gi husrom, uten å belaste kommuneøkonomien noe særlig. En gammel søppelfylling ble til en botanisk hage og en stor turistattraksjon.

De nye parkene er ikke bare til pynt. Curitiba pleide å lide under flom hvert eneste år. Bygninger ble ødelagt og sykdommer ble spredt. Rikere byer, som New Orleans og Sacramento, har bygd dyre demningssystemer for å bekjempe problemet. Curitiba gjorde noe annet. Myndighetene kjøpte opp flomområder og gjorde dem til parker med både gress og vann. Det har økt verdien på nærliggende boliger, og turister oppholder seg lengre i byen enn før. Parkgresset hadde ikke byen råd til å klippe, så løsningen ble sauer som beiter i parkene.

Gamle bildekk pleide å være et stort avfallsproblem i Curitiba. Kasserte bildekk var den vanligste gyteplassen for mygg som spredte sykdom, som denguefeber. Nå blir dekkene kjøpt opp av et privat firma, som deler dem i småbiter og selger dem til produsenter av drivstoff. Gjennom innsamlingen har området fått en voldsom reduksjon i sykdomstilfeller.

Alt dette har Curitiba klart uten å øke skattene eller gjøre seg avhengig av lån. Et symbol på borgermesterens handlekraft er gågata som ble laget på 72 timer i 1972. Seks år tidligere ble den anbefalt i en byplan. Den skulle ligge i en hovedgate i hjertet av byen. Men forretningsdrivende protesterte og utsatte planene. Da Lerner fikk makten, ba han om fortgang. «Tar det for lang tid, kan det stanses gjennom rettslige vedtak,» sa han. Kommunale autoriteter mente han var gal da han sa at de hadde 48 timer på seg. Men arbeiderne klarte det på 72. De begynte fredag og var ferdige mandag. De sperret av seks kvartaler og la brostein, ordnet lys, planter og møbler.

Byens befolkning var glad i bilene sine, og noen av dem ville ta gata tilbake med makt. Dette var Lerner klar over. Han fikk tak i papir og malingsspann, og kontaktet byens lærere. Mandag morgen samlet han flere hundre barn i den nye gågata, som satt og malte kunstverk da motstanderne kom for å ødelegge. Det traff dem i hjertet – og virket. Gatas forretninger måtte også innse at de hadde tatt feil. De opplevde vekst i handelen, og i dag er gågata Rua das Flores forlenget betraktelig.

Fra 1975 til 1995 hadde Curitibas brutto nasjonalprodukt 48 prosent større vekst enn landet som helhet. Det sosiale resultatet av byfornyelsen kan vi bare forestille oss. Innbyggerne fikk større fremtidstro og en følelse av verdighet. Curitiba har klart å koble utilfredsstilte behov med ubrukte ressurser. Utgangspunktet var å supplere den nasjonale valutaen med andre typer byttemidler. Dermed fikk den lokale økonomien et etterlengtet løft i løpet av bare én generasjon. I 1990 fikk Curitiba FNs høyeste miljøpris; United Nations Environmental Award. Jaime Lerner ble gjenvalgt tre ganger som byens borgermester, og ble senere guvernør i delstaten Paraná.

I dag er Curitiba en blomstrende og selvstendig by. 1,8 millioner bor i bykjernen, og 3 millioner i det urbane nærområdet. Over hele byen sees vognfolket, carrinheiros, som befrir gatene for avfall. De frakter det med seg på store vogner og selger det til kildesorteringsanlegg. Dokumentarfilmen «A Convenient Truth: Urban Solutions From Curitiba, Brazil» viser arbeidet ved et slikt anlegg. Her er arbeiderne plukket ut blant sosialt utstøtte og vanskeligstilte. 40 prosent er analfabeter. Salget av søppel finansierer anleggets drift, pluss sosiale tiltak for de som jobber der. De får utdanning og lærer data med resirkulerte PCer. Søppelanlegget har også et klasserom hvor besøkende lærer om resirkulering. Alle møbler og utsmykking er laget av resirkulert søppel.

I en videokonferanse på TED sa Jaime Lerner i 2007: «Kreativitet oppstår når du kutter en null i budsjettet ditt. Kutter du to nuller, er det enda bedre». Curitibas kreative løsninger strekker seg over så mange felt at vi bare kan gi en liten smakebit her. Vil du vite mer, er dokumentarfilmen et godt utgangspunkt.

Ideer som kan forandre verdenSynes du dette var en god idé? Artikkelforfatterne har utgitt en e-bok med mange flere praktiske ideer for samfunn og miljø.