Barna som gikk på naturskole

Barna til Katy Bowman fikk noe mer enn bare kunnskap om naturen. Skolen de gikk på lærte dem å leve i naturen.  

Som alle familier måtte også vi bestemme oss for hva slags skolegang barna våre skulle få. Og som mange foreldre begynte vi å gruble over dette allerede da vår førstefødte var tre timer gammel. La oss spole framover i tid, til ytterligere ett barn og fem år senere: Barna våre har nå gått i naturbarnehage i et par år.

Beslutningen om å sende barna til en naturskole var én del reduksjon og én del intuisjon. Min «forskerhjerne» gikk til datakilden. Jeg leste studier som viste at utendørsaktiviteter beskytter mot nærsynthet; at det å sitte stille mesteparten av dagen er, hva skal jeg si: ikke bra for kroppen; at jord og frisk luft og vitamin D er bra for kroppen; at opplevelsen av temperaturvariasjoner er gunstig for kroppen; at å utsette seg for fytonsider (luftbårne kjemikalier som beskytter planter mot forråtnelse og insekter; de utsondres fra plantene og ser ut til å styrke hvite blodceller og redusere stress) er fordelaktig for kroppen.

I tillegg syntes jeg at de underforståtte delene av naturskolen var fordelaktige: at det ikke fantes stoler kunne innebære mer fri bevegelse i løpet av dagen; at plantekunnskap – gjenkjennelse av spiselige, helende og naturlig hjemmehørende planter – var et «naturlig språk» som best læres i ung alder; at mangelen på en bygning betød at ingen natur hadde gått tapt for å gi plass til våre barns skolegang; at ikke noe brensel måtte forbrukes for våre barns trivsel i løpet av skoledagen og så videre.

Men det var alt det andre – de intuitive aspektene – som virkelig motiverte vår beslutning. Mannen min og jeg hadde en sterk formening om at det er av stor verdi å lære seg å trives uten komfort, å trives ute i naturen. Vi ville at barna våre skulle ha et forhold til naturen, og vi mente at de kunne eksistere i naturen – de kunne være natur – hvis de lærte seg å forstå den bedre. Vi mente at gjennom å forstå naturen, ville de også kunne forstå seg selv bedre.

Etter to år på skolen har barna fått en forståelse av naturen som langt overskrider våre forventninger, og om jeg skal være ærlig, våre kunnskaper om naturens verden. Mens jeg har en lang liste over fakta om naturen som består av navn på planter og plantenes forplantningsmetoder, har barna våre utviklet et funksjonelt forhold til naturen i seg selv. De har blant annet utviklet fysiologien som kreves for jevnlig og langvarig eksponering for naturen.

Man tilpasser seg ikke fakta om frisk luft, plantenavn, trinnene i plantenes forplantning og fuglenes språk på samme måte som barn tilpasser seg en tilværelse i friluft; gjennom å berøre, bevege seg gjennom og noen ganger spise mange av plantene; og oppleve fuglesang i miljøet som fremkaller den. Deler av kroppen deres har endret seg, slik at de får et forhold til landskapet hvor de er aktive i flere timer hver uke. De har med andre ord noe mer enn bare kunnskap om naturen; de lever i den.

Jeg vet ikke om evidens trumfer intuisjon, eller om evidens i det hele tatt bør brukes når vi skal ta stilling til samfunnsspørsmål som hvordan vi best utdanner barna våre. Men til sjuende og sist pekte både evidens og intuisjon igjen i retning av naturen og naturskolen og grunnlaget den ville legge for mer bevegelse og fleksibilitet for barnas kropp og sinn. Som mange andre foreldre, jobber vi hardt for å holde følge med barna våre!

Les mer om boken «Naturlig bevegelsen», som teksten er hentet fra.