Å tape selvet kan fylle livet med mening
Veien til et meningsfullt liv hviler på fire søyler, skriver Emily Esfahani Smith. En av dem er opplevelsen av transcendens.
Ordet «transcendere» betyr «å heve (seg) over» eller «overskride». I en transcendent eller mystisk opplevelse føler vi at vi har hevet oss over dagliglivets verden for å kunne erfare en høyere virkelighet. I buddhismen er transcendens noen ganger beskrevet gjennom flyvemetaforen. Den søkende begynner på jorden, men flyr deretter oppover og «bryter gjennom taket».
Metaforen «bryte gjennom taket» uttrykker nøkkelelementet i den mystiske opplevelsen, enten det er religiøst eller verdslig. Du bryter ut av den trivielle verden – der du sjekker e-post og spiser frokost – og hengir deg til ønsket om å forenes med en høyere og mer sakral orden, selv om det kun er for et kort øyeblikk. Mange har hatt transcendente opplevelser, og de anser dem for de mest meningsfylte og viktige hendelsene i sine liv.
Det gjaldt også William James, den store amerikanske psykologen fra 1800-tallet. James var så interessert i transcendens at han inhalerte dinitrogenoksid – lystgass – ved flere anledninger for å «stimulere den mystiske bevisstheten». Selv om han var en grundig vitenskapsmann og filosofisk pragmatiker, innså han at han opplevde «den sterkeste følelsen» han noensinne hadde hatt under påvirkning av dette stoffet. En tid senere beskrev han erfaringene sine til et publikum i Edinburgh.
«Én konklusjon», sa han, «tvang seg på meg den gangen, og min overbevisning om at den er sann, har siden stått urokkelig fast. Det er at vår normale, våkne bevissthet, eller vår rasjonelle bevissthet som vi kaller den, kun er én form for bevissthet. Overalt omkring den, adskilt kun med de tynneste vegger, ligger potensielle bevissthetsformer som er helt annerledes. … Ingen beskrivelse av universet i sin helhet kan være endelig hvis den overser disse andre formene for bevissthet.»
Mystiske tilstander, påpeker James, er uutsigelige. Det er vanskelig, om ikke umulig, å uttrykke den subjektive følelsen i ord og yte den rettferdighet. Vår fornemmelse av eget selv skylles bort, sammen med alle våre smålige bekymringer og ønsker. Vi føler oss dypt forbundet med andre mennesker, og alt som ellers eksisterer i verden. Dette fører til at våre bekymringer om eksistens og død oppløser seg og forsvinner. Livet gir endelig mening en stakket stund. Vi føler fred og velvære. Meningen vi kan hente ut av den mystiske opplevelsen, forblir hos oss, ofte livet ut.
Transcendensens paradoks er at man kan føle seg ubetydelig, og samtidig forbundet med noe enormt og meningsfylt. Der hvor det mystiske øyeblikket når sitt høyeste punkt, føler man at grensene for selvet oppløses. Følgelig føler man ikke lenger et skille mellom seg selv og verden rundt seg. Man opplever, som en mediterende i en undersøkelse sa det, «en følelse av tidløshet og uendelighet. Det føles som om jeg er en del av alle og alt som eksisterer.»
Nevrologen Andrew Newberg ved Thomas Jefferson University har studert hjerneaktiviteten til mediterende sufimystikere. Under meditasjon viste sufienes hjerner redusert aktivitet i frontallappen, der vi tar bevisste valg og føler kontroll over omgivelsene og handlingene våre. Hvis frontallappen får drastisk færre nevrale innspill enn vanlig, slår den logiske, kontrollerende delen av sinnet seg av. Vi får en følelse av overgivelse. Selv om det transcendente øyeblikket før eller siden tar slutt, kan det sette et uutslettelig spor i psyken. Folk kan forvandle seg fullstendig etter en opplevelse av å tape selvet.
Les mer om boken «Glem lykke – finn mening», som teksten er hentet fra.
