Å handle uten å beskytte seg selv
Hvor kommer nestekjærligheten fra? Dette er noe vitenskapen har strevet med en stund, uten å komme frem til noe tilfredsstillende svar. I følge evolusjonsteorien skulle vi foretrukket våre egne gener fremfor andres, og latt andre forgå. Likevel gjør vi ikke det. Det er noe i oss som sier at vi skal hjelpe, selv om den som er i nød ikke engang tilhører vår egen familie, rase, klasse eller noe som helst. Kan det være at vi er ett på et annet plan enn det som først møter øynene?
Rundt klokken 12.45 den 2. januar i 2007 sto Wesley Autrey, en 50 år gammel afroamerikansk bygningsarbeider og marineveteran, og ventet på T-banen på Manhattan sammen med sine to små døtre. Mens han stod der og ventet, visste ikke Autrey at han snart skulle bli involvert i en rekke hendelser som skulle forandre livet hans og avdekke dype sannheter om menneskesinnets natur. Han la merke til at en ung mann, 20 år gamle Cameron Hollopeter, hadde fått et slags anfall. Mannen klarte å komme seg på bena, men snublet fra plattformen og ned på skinnene. Autrey så lyset fra et tog som nærmet seg, og tok en umiddelbar avgjørelse. Han trodde han ville ha tid til å hale Hollopeter vekk fra sporet, og hoppet ned til ham. Da han innså at dette var umulig, dekket han Hollopeters kropp med sin egen og presset ham ned i en ca. 30 cm dyp drensgrøft mellom sporene. Sjåføren forsøkte å stoppe, bremsene hylte, men innen han fikk stoppet toget, hadde fem vogner passert over de to mennene. Det var nære på: Vognene var så nær Autrey at det var flekker av smurning på den blå strikkeluen hans. Autrey hørte menneskene på plattformen skrike. «Det går bra med oss», ropte han tilbake, «men jeg har to døtre der oppe. Fortell dem at det går bra med faren deres.» Så hørte han forundrede utrop og applaus fra de sjokkerte tilskuerne.
Hollopeter, student ved filmakademiet i New York, ble kjørt til sykehuset, men hadde kun fått noen kuler og blåmerker. Autrey avstod fra legehjelp fordi, som han sa, det gikk helt fint med ham. Hvorfor handlet Autrey som han gjorde? Til New York Times sa han at «jeg synes ikke at jeg har gjort noe spektakulært; jeg bare så noen som trengte hjelp. Jeg gjorde det jeg syntes var riktig.» Videre sa han at ettersom han var bygningsarbeider, var han vant til å jobbe på trange steder, og at i dette tilfellet hadde beregningen hans vært «nokså riktig».
Joseph Campbell, den store mytologen, interesserte seg for årsaken til at mennesker begår uselviske handlinger. Inspirert av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev han: «Schopenhauer stilte et ypperlig spørsmål. Hvordan kan det ha seg at et individ kan ta del i en annens fare og smerte i den grad at han, mens han glemmer å beskytte seg selv, spontant komme den andre til unnsetning, selv når han risikerer sitt eget liv?» Schopenhauer mente at mennesker ofrer seg for andre fordi de innser at han eller hun og mennesket som lider nød, er ett. I avgjørelsens øyeblikk blir følelsen av atskillelse fullstendig visket ut. Den faren som truer mennesket i nød, blir faren til den som trer reddende til. Den forutgående følelsen av å være atskilt skjer rett og slett på grunn av måten vi opplever ting i tid og rom på: Vi kan fremstå som atskilte, og ofte føle oss atskilte, men denne atskillelsen er ikke grunnleggende. Og fordi vi føler oss som ett med den som trenger hjelp, redder vi i bunn og grunn oss selv når vi risikerer livet for å hjelpe den andre.
Campell utdypet: «Nå tror jeg at denne spontane medfølelsen krysser kulturelle grenser. Hvis du skulle komme til å se noen fra en fremmed verden – selv en person eller rase eller nasjon du ikke hadde noen sympati for – ville erkjennelsen av en felles menneskelig identitet utløse en reaksjon. Og mytologiens grunnleggende referanse er dette ene begrepet, som er mennesket som menneske.» Jeg har aldri hørt om noen som spør om et menneske som befinner seg i umiddelbar fare, er demokrat eller republikaner, for eller mot abort, hvilket syn de har på klimaendringer eller om de foretrekker allopatisk eller homeopatisk medisin.Vår reaksjon overfor et menneske i nød hopper glatt over disse faktorene til fordel for en dypere menneskelig reaksjon. Dette erkjente Schopenhauer. Han beskrev det slik i boken On the Basis of Morality i 1840: «Universell medfølelse er den eneste garantien for moral.» Og han skrev videre: «Mitt eget sanne indre vesen eksisterer i virkeligheten i hver eneste skapning like sant og umiddelbart som det er kjent for min egen bevissthet kun i meg selv. Denne erkjennelsen, som på sanskrit uttrykkes med standardformularet tat tvam asi, er medfølelsens grunn som alt som er sant, det vil si uselvisk, hviler på og hvis uttrykk er enhver god gjerning.»