Ode til underyteren

Sosialdemokratiets beste drøm er at skolen er et sted der alle passer inn.

Med hvert sitt unike utgangspunkt både genetisk, kulturelt og sjarmmessig, vil de unge menneskene likevel oppnå mestring og faglig utvikling – og ikke minst lære å mestre Livet sjøl. Når elevene fyker ut av skolens dekorerte korridorer har skolesystemet klart å lokke fram deres indre motivasjon om å bygge nasjonen med kunnskap og klokskap, og etterlate en grønn, frodig og innovasjonsmettet lunge av en verden til sine etterkommere. Men nok utopi.

For skolen passer veldig bra for gjennomsnittsmennesket. Og det er de det er færrest av. Kunstnersjelene med kreativ uttrykkstrang sliter mer, mens de mer analytisk disponerte med skarpe og renskårne mål og med stor arbeidskapasitet jobber seg fram og presterer godt. De trenger ikke å like skolen, men trives godt med sin tilværelse. Hvis de da ikke krever mestring og perfeksjon på alle plan. De i andre enden av skalaen hverken mestrer eller trives, av ulike grunner. De kan ha feil bakgrunn, ha feil type opplevelser i den tunge ryggsekken eller de kan rett og slett ikke ha lyst. De har et annet kompass, og drives mot andre poler.

Så har vi de som verken har vilje eller motivasjon til å få til noe, men som likevel trives godt. Han (ja, det er oftest en han) kommer til første skoledag med et lurt glimt i øyet. Gjennom tidlige samtaler blir det ofte klart at han verken har konkrete ambisjoner eller planer, annet enn å ha det hyggelig. Da vet du at du har med en HMS-elev å gjøre. Han er hyggelig, men slapp.

Han blir fort varm i trøya sosialt, men absolutt ikke faglig. For her går han i strømsparemodus. Her skal det definitivt ikke bygges noen nasjon. Det overordnede målet er å få mest mulig moro og avslapning ut av skolegangen, og dette skrøpelige verket skal krones med en verdig markering (altså russefeiring) etter tre år. Før dette flyter han rundt på en tilsynelatende evigvarende medgangsbølge og har intelligens nok til å vite akkurat hvor mye han til enhver tid må gjøre for å holde den faglige skuta så vidt flytende.

Fraværsmessig balanserer han elegant like under tiprosentsgrensa året gjennom – og passer på å være borte på de vanskeligste prøvene, men dukke opp på de enklere. I timene har han mange taktikker for å unnslippe arbeid og mas. Blir det mye jobbing er en dotur et godt alternativ. Tavleundervisning er perfekt for å spille tetris eller se en film.  Kunsten er bare å se opp på tavla innimellom for å late som om han er interessert. Og alltid ha et godt, avvæpnende smil på lur.

I samtale med læreren om karakterenes tragiske tilstand, sett i lys av den intelligensen som likevel skinner gjennom, vet han nøyaktig hva som skal sies. Joda, han skal skjerpe seg nå. Han kjenner at motivasjonen er bedre nå enn ved skolestart. Han pleier alltid å være slapp om høsten, men bare vent til våren!

Særlig.

Etter tre år med taktisk unnasluntring og generell energisparing, er han mer enn klar for virkeligheten der ute. Og selv om vitnemålet er trist lesning, er den indre roen betydelig. Naturligvis kommer han til å få en kul og godt betalt jobb. For ham er ikke dette et spørsmål om å jobbe målrettet over flere år eller om det i det hele tatt vil gå. Han skal bare la seg falle inn i magnetfeltet som driver ham mot suksess. Det er ikke en visjon, det er en naturlov.  

Det går noen år. Jeg hilser på ham en sommerdag i det han suser forbi. Han hilser smilende, har det samme glimtet i øynene. Han skulle naile det. Livet. Og det gjorde han.