Da jeg fant opp et nytt fag

Inspirert av fagfrustrerte og institusjonsutilpasse ungdommer kom jeg opp med ideen til et nytt fag: Livskvalitet.

På den tiden, for rundt 15 år siden, var det mulig å lage sine egne valgfag i videregående skole. Kravet var at du satte opp en læreplan og hadde en kvalifisert idé om hvilken form, struktur og retning faget skulle ta. I tillegg til at du møtte godvilje fra ledere som var deg ganske nær.

I mitt tilfelle var velviljen fra ledelse massiv, preget av entusiasme og personlig interesse. Så det var bare å gønne på, som det heter. Optimistisk nok lot jeg detaljene i planen være vage, for dette faget skulle jo først og fremst defineres og formes av elevene selv. Jeg styrte skua mest etter innledningen til læreplanen – kall det gjerne den generelle delen:

Ungdommer befinner seg i en fase av livet hvor de løsriver seg fra foreldrenes og oppvekstens trygge miljø for å finne sin identitet og sitt eget livsuttrykk. Skolen tar i liten grad opp de spørsmål og prosesser som skjer i denne tiden. Det er nødvendig for ethvert menneske å finne hvilke verdier og egenskaper de selv har, for å handle i tråd med sin egen mening.

Faget livskvalitet vil ta utgangspunkt i ungdommenes egne erfaringer for at de selv skal oppnå bevissthet omkring hvem de er. I stedet for å være et fag som sitter med svarene, vil dette faget ta utgangspunkt i spørsmål og veilede og utfordre ungdommene til selv å finne de svarene som er riktige.

Jeg var veldig fornøyd med disse formuleringene. De topp motiverte elevene ville kaste seg over denne muligheten til å skape sitt eget fag, trodde jeg. I mitt indre så jeg for meg nærmest en ny nasjonal bevegelse og glødende ungdommer som rev ned barrierer og begrensninger.

Virkeligheten har en tendens til å rote til slike forventninger. Og denne virkeligheten møtte meg en mandag morgen klokka 08.00. De kom inn i klasserommet til den første timen en etter en. Det var ikke lett å skimte den nevnte gløden. Så kom Gabriel inn. Bredbent, gullring i øret, gullkjede, hanekam, kroppsbygger. Oppimot to meter høy og like bred. Hadde jeg kommet feil?

Det samme spørsmålet stilte vel elevene seg også. For det viste seg at samtlige hadde dette faget på sisteplass på ønskelista si. På grunn av dårlige karakterer hadde de ikke fått ønskene sine oppfylt, og hadde endt opp her. Så hvordan arbeide med å bryte gjennom til de som tilfeldig hadde havnet her, uten egentlig noen mål og mening i det hele tatt?

Læreplanen måtte kastes om og bli konkret ned til beinet. Vi tok opp temaer som følelser, relasjoner, egoisme, oppmerksomhet og så videre.  Elevene fikk oppgaver å jobbe med i stedet for fri fabulering. Og gradvis brøt vi isen, gradvis fant vi en form som fungerte helt greit. Ti år eldre Gabriel viste seg som en super ressurs. Som store, harde menn flest var han myk og sårbar på innsiden. Opplevelsene hans fra et hardt levd liv var gull verdt. Vi måtte bare sortere ut de erfaringene som var på riktig side av loven.

Resultatet ble ikke like banebrytende som jeg hadde håpet på da året skulle summeres opp, men flere av elevene måtte innrømme at de syntes det var et bra fag (eller at det var helt greit). Ut fra utgangspunktet var det egentlig fantastisk. Flere grupper ble også undervist i livskvalitet. Det var vel fire totalt og faget gikk over to år, før lokale valgfag ble lagt ned og erstattet med sentralt definerte programfag.

Jeg følte vel aldri at potensialet for faget ble innfridd, selv om en god del elever fikk veldig utbytte av det. Uansett ble det skapt et rom der elevene kunne lytte til andres tanker fritt, der de visste at de hadde muligheten til å få svar eller gå dypere inn i temaer som skolen aldri tar i. Og kanskje var det utbytte nok?