Hvem er du?

Her er et noe du kan prøve ut hjemme. Eller på bussen. Du kan faktisk prøve det hvor som helst, med lukkede øyne eller åpne øyne, i et stille rom eller på en bråkete kafé. Alt du trenger å gjøre er å finne ut hva du selv er.

Ikke slik å forstå at du skal reise deg opp og si hva du heter. Du skal prøve å få tak i hva du er, ikke hva du heter, gjør eller føler. Full fokus på deg selv. Prøv å finne fram i din egen bevissthet til ditt ’jeg’, den som føler seg kald eller varm, den som tenker dine tanker, den som hører lydene rundt deg, og så videre. Du skal ikke finne fram til følelsene dine, men til selve den personen som har disse følelsene.

Det burde være enkelt. Har du ikke lært av Descartes at det eneste absolutt sikre i verden, er at du selv eksisterer? Selv om alt annet bare er en drøm eller illusjon, må du selv eksistere for å kunne drømme eller for å oppleve illusjoner. Så hvis du vender bevisstheten innover og prøver å ha full oppmerksomhet bare på deg selv, burde det være en smal sak. Det er bare å prøve å finne ut hvem du er. Eller var det ikke så enkelt?

Kilde: David Hume, A Treatise of Human Nature (1739-40), bok 1, oversatt i utdrag av B. Vestre (Pax 1993)

Bare innrøm det. Du greide det ikke. Du lette etter det ene som du alltid har ment var der – ditt ’jeg’ – og du fant det ikke. Hva betyr det? At du ikke eksisterer? La oss se på hva du fant. Du kan ha funnet en bestemt tanke, en følelse, en fornemmelse, en lyd, en lukt, eller hva det måtte være. Men ingen av disse tingene vil være identisk med deg selv som sådan. Du kan beskrive alle opplevelsene du har hatt. Men du kan ikke beskrive det ’jeg’ som har disse opplevelsene.

Greit. Men hva med dette: Må du ikke være oppmerksom på at det er du selv som har disse opplevelsene? Det er nok riktig at når du for eksempel ser på boka foran deg, så er du oppmerksom på boka, ikke på deg selv. Men er du ikke i en viss forstand samtidig oppmerksom på at det er du selv som ser på boka? Kanskje det er umulig å skille mellom en selv og ens opplevelser – noe som forklarer hvorfor man ikke har en egen opplevelse av sitt ’jeg’, bare av det man er oppmerksom på. Men det betyr ikke at dette ’jeget’ ikke eksisterer.

Det høres riktig ut. Men det er ikke nok til å påvise at ’jeget’ eksisterer. Tenk deg for eksempel det synspunkt en maler ser et landskap fra. I en viss forstand kan ikke synspunktet fjernes fra maleriet. Alle landskap sees fra et bestemt synspunkt, og det ville vært et helt annet landskapsbilde om synspunktet hadde vært et annet. Men synspunktet er ikke i seg selv en del av bildet. Kunstneren kan ha sett landskapet fra en kolle, fra et biltak, eller fra en boligblokk. Det kan vi ikke vite.

Det er på samme måte med det ’jeget’ som opplever ting. Hvis du ser på boka foran deg, stemmer det at du er oppmerksom på at det ikke bare er en visuell opplevelse, men også en opplevelse fra et visst synspunkt. Men selve opplevelsen avslører ingenting om synspunktet. ’Jeget’ er et konturløst senter, og opplevelsene flakser som sommerfugler rundt dette senteret.

Greit. Spør vi nå hva ’jeget’ er, må vi altså svare at det ikke er noe mer enn summen av alle de opplevelser som henger sammen fordi de har et felles utgangspunkt. ’Jeget’ er ikke en ting. Og det er ikke noe som kan kjenne ’seg selv’. Vi vet ikke hva vi er, bare hva vi opplever. Det betyr ikke at vi ikke eksisterer. Men det betyr at vi mangler en vedvarende kjerne, et selvstendig ’jeg’ som ikke forandrer seg over tid. Det betyr kort sagt at vi mangler nettopp det som vi liker å tro gjør oss til de personer vi er.