Enten-eller eller både-og?

Markus ble kjent som ’Meite-Markus’. Ved å manipulere hans DNA hadde nemlig forskere greid å gi ham en egenskap som meitemarken er særlig kjent for: hvis for eksempel en hånd ble kappet av, vokste det ut en ny i løpet av kort tid. Markus var forståelig nok en levende vitenskapelig sensasjon. Men for litt siden ble han alvorlig syk. Så syk at livet hans sto til å redde bare om hjernen ble transplantert inn i en ny kropp. (Vitenskapelige sensasjoner får ekstra god service på sykehus.) Men så ble situasjonen verre. Noe gikk galt under operasjonen og hjernen måtte deles i to.

Hjernen til Markus var som resten av kroppen. Begge hjernehalvdelene vokste derfor ut igjen til å bli hele hjerner, og hver hele hjerne ble transplantert inn i hver sin kropp. Nå gjensto bare ett problem: Begge disse personene påsto nemlig at de var Markus. De hadde samme minner, samme mentale evner og personlighet. Kjæresten til Markus var misfornøyd fordi hun ikke greide å skjelne de to fra hverandre. Juridiske komplikasjoner ble det også. For hvem av de to var den rettmessige eier av tingene til Markus? Hvem var den egentlige Markus? Kunne begge være det?

Kilde: Derek Parfit, Reasons and Persons (Oxford 1984), § 89

Dette var ikke lett! Først må vi som en god detektiv få klarhet i hva som egentlig foregår. Før var det én Markus; nå er det to. La oss kalle dem høyre-M og venstre-M, oppkalt etter de hjernehalvdelene de vokste ut av. Spørsmålet er: hvem av de to er den egentlige Markus?

Ett mulig svar er: begge. Men det kan ikke stemme. For etter at hjernen til Markus ble delt, har de to delene levd hvert sitt liv. Hvis høyre-M døde, for eksempel, mens venstre-M levde videre, ville man måtte si at Markus var både død og levende. Siden dette er umulig, kan ikke både høyre-M og venstre-M være Markus.

Et annet mulig svar er: ingen. Men dette virker rart. Hvis for eksempel venstre hjernehalvdel var blitt ødelagt under operasjonen, ville det være klart at den personen som senere hadde høyre hjernehalvdel, hadde vært Markus. Men hvis venstre hjernehalvdel var intakt etter operasjonen, kunne ikke lenger høyre-M være identisk med Markus, selv om han var nøyaktig den samme i begge tilfelle. Hvordan kan noe som eksisterer utenfor og uavhengig av høyre-M være avgjørende for hvem og hva han er?

Siste mulige svar er: enten venstre-M eller høyre-M. Men dette er en vilkårlig løsning. Begge har lik rett til å kalles Markus og vi har ingen grunn til å velge den ene framfor den andre. En tings identitet kan ikke være tilfeldig. Det ser altså ut til at det logisk sett er tre mulige svar og at ingen av dem kan være riktige. Dette er et reelt dilemma.

Men når ingen mulige svar synes å være riktige, kan det hende at det er spørsmålet det er noe galt med. Det blir som å kreve svar på når en mann sluttet å slå kona si – så lenge han aldri har vært i nærheten av å begynne å slå. Det er umulig å svare uten å forandre spørsmålet. Problemet med spørsmålet i historien om ’Meite-Markus’, er at det handler om en tings identitet over tid, som en direkte en-til-en relasjon. Jeg burde snarere ha spurt om kontinuitet over tid, jeg burde ha spurt om Meite-Markus’ etterkommer(e). Som viser seg å være en relasjon av en-til-flere. Og da blir det mulig å svare følgende: høyre-M og venstre-M er begge etterkommere. Begge er en fortsettelse av Meite-Markus. Da har vi ikke spurt om identitet, om hvem som er Markus, noe som umuliggjør et enkelt svar.

Kanskje vi bør spørre om Meite-Markus overlevde det som skjedde. Det ser det ut til at han gjorde. I så fall kan man si at Meite-Markus overlevde, men ikke helt som den han var. Det samme kan sies om vanlige mennesker, som ikke blir delt opp slik Meite-Markus ble. Det som avgjør om vi overlever eller ikke, er ikke om vår identitet forblir den samme over tid, men om det finnes en riktig type kontinuitet mellom vårt gamle og nye jeg. Og hva menes her med ”riktig type kontinuitet”? Kropp? Hjerne? Indre liv? Sjel? Se dét er et annet spørsmål.