Kan dyr være personer?
”I dag har jeg gått til sak mot ’eieren’ min, Gunnar, med hjemmel i § 4 (1) i Europeisk Konvensjon om Menneskerettigheter. Der står det: ’Ingen skal være en annens slave eller tjener’. Helt siden Gunnar fanget meg i Venezuela har jeg vært holdt i fangenskap, uten penger og egne eiendeler. Det kan vel ikke være riktig? Jeg er like mye en person som du er. Klyper du meg, gjør det vondt. Kiler du meg, ler jeg. Jeg har planer og drømmer. Jeg kan snakke, tenke og føle. Du ville ikke behandle noen av dine egne på denne måten. Så hvorfor tillater du at jeg blir så opplagt misbrukt?
Folk sier: ’Det er fordi du er en papegøye, Polly.’ Vel, det er riktig at jeg er en papegøye. Men selv om konvensjonen snakker om menneske-rettigheter, er det hele veien snakk om ’ingen’ og ’alle’. Og hva er egentlig en person? Før mente man at bare hvite mennesker var personer. Den fordommen er vi i hvert fall kvitt. En person er vel et hvilket som helst intelligent vesen, et vesen som tenker og reflekterer. Et slikt vesen er jeg. Altså er jeg en person. Å nekte meg frihet bare fordi jeg er en papegøye, er like ille som rasisme.”
Kilde: John Locke, An Essay Concerning Human Understanding (1706), bok 2, kapittel 27
De som har fulgt med i de seneste tiårs framskritt i biologien, kan lett begynne å tro at Polly ikke er så usannsynlig. Hvem vet når man innen genetikken kan begynne å avle hyper-intelligente papegøyer, eller, mer trolig, sjimpanser? Spørsmålet er om vi skaper personer hvis og når vi gjør dette. En person er jo ikke det samme som et menneske. Det siste er en art. Det første er noe annet, noe som ser ut til å være mindre spesifikt i rent fysiologisk forstand. Tenk bare på hvordan vi reagerer på tanken om intelligente utenomjordiske vesener. Det virker ikke bare rimelig, men også riktig, å si at de er folk og personer, selv om det vil være galt å si at de er mennesker.
Hvilken av disse kategoriene er viktigst i moralsk forstand? Tenk deg at en utenomjordisk ble torturert. Kan vi si at dette er greit fordi vedkommende ikke er et menneske? Det virker tvert imot riktig å mene at det er galt fordi det er snakk om en annen person. I så fall bør også Polly slippes fri.
En annen og viktigere ting er at vi bør tenke over hvordan vi ser på oss selv og andre dyr. Først kan vi slå fast at to ideer ser ut til å høre sammen: vår moralske betydning finnes i vår status som personer snarere enn som mennesker; dernest bestemmes vår identitet av de trekk ved oss som er vesentlige for å være en person – tenkning, følelse, bevissthet – snarere enn av kroppene våre. Det vesentlige er de trekk vi trenger for å vedvare å være de personer vi er. Dessuten er det en viktig påminnelse når Polly snakker om rasisme. Det er all grunn til å stille spørsmål ved forskjellsbehandling av et levende vesen, bare fordi det er av en annen art og hvor den biologiske forskjellen er moralsk irrelevant.
I dagens virkelighet er det ingen andre dyr som ligner såpass på personer at de som arbeider for å sikre dyrs rettigheter kan vise til Europeisk Konvensjon om Menneskerettigheter. Likevel finnes det mange dyrearter som ikke bare føler smerte, men som til en viss grad også kan forvente smerte og huske den. Er ikke dette nok til å gi oss en moralsk forpliktelse overfor dyr, en plikt til å ta denne smerten på alvor og ikke påføre den unødig? Og hvis vi lar være å ta dette på alvor ene og alene fordi ofrene ikke er mennesker, driver vi ikke da med artsdiskriminering? Dette er et spørsmål som krever et svar, selv om de juridiske utsiktene historien om Polly antyder, per i dag ikke er særlig realistiske.