Trenger egentlig lærere så mye ferie?

Det er en inngrodd holdning, og rent faktabasert er den riktig: Lærere har mye ferie. Her snakker vi lang sommerferie, og tillegg forsyner de seg grovt av feriefatet utenom også, her blir det både høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie, det er inneklemte dager og hadde det vært flere årstider så hadde vi hatt ferie da også.

Og vi husker vel alle tilbake til vår egen skoletid og de late lærerne. De som møtte totalt uforberedt til timene og oppdaterte seg ved å spørre de flinkeste elevene; jaja, hvor langt kom vi sist da dere? Så var det bare å koble inn autopiloten og kjøre sitt eget, åndsfraværende løp mens blikket flakket lengtende mot klokka og friheten etterpå.

Med denne læreren i minne er det fort gjort å anta at også dagens lærere er sånn; slenge innom i ni-tida, ta timene sine uten å heve hverken stemmen eller kvalitetsnivået, ta den faglige progresjonen på feelingen, deretter gi elevene oppgaver å jobbe med mens man selv piller nese og sjekker facebook og lønnskontoen. Så sykle plystrende hjem i totida og legge seg til på verandaen, lese en tykk bok og rekke å kjede seg før de øvrige arbeidstakerne, nasjonsbyggerne, kommer fullpumpede med adrenalin og bankende blodårer i tinningen litt senere på ettermiddagen. Ja, de lærerne har det jammen godt gitt.

Men late lærere er en utdøende rase. Fra å rekruttere blant underytende, behagelig anlagte vesener som trengte en grei dagjobb for å finansiere hobbyene har vi nå begynt å rekruttere ambisiøse, glødende arbeidsjern som er ideologiske i sin inngang til yrket. Deres drøm er å gjøre en forskjell for elevene, ikke å hente lønna. De er bevæpnet med betydelig pedagogisk tungskyts og er med på å løfte læreryrket inn i mer prestisjefylte farvann enn det var. De møter den mangfoldige lærerhverdagen med krum nakke og gyver løs på planlegging, registrering av karakterer, fravær, nærvær, mentalt uvær og dokumentasjon på samvær og grubling på læringsmessig godvær. De risikerer et familieliv der kveldene ikke blir særlig armkrokrelaterte, men går med til jakt etter gode opplegg, filmer, eller streve med de evinnelige rettebunkene.

Men folkens – dette koster. Den intense, lange hverdagen kan få selv den mest joviale og rødmussede Arne Hjeltnes-aktige hverdagshelt til å ha en ansiktslet som mer kan beskrives som fifty shades of grey (altså fargen) når de nevnte feriene nærmer seg. Særlig nå, når tentamensretting avløses av eksamenskjør og nerver i helspenn. La tvilen komme tiltalte til gode, og se forbi dine inngrodde lærerholdninger. For lærerne må få lov til å få tilbake gløden i blikket og fargen i ansiktet.

Eller som Haldis Moren Vesaas nesten sa:

«Det er ikkje sant at ferie gjer lat, ferie gjer klok.»