Veien videre fra tapstraumer

Et plutselig tap av en kjær person kan føre til kronisk depresjon. Franz Ruppert skriver om hvordan det kan unngås.

Når en partner plutselig dør, er det ikke mulig for den overlevende å forberede seg på det følelsesmessige tapet. Det fins ingen erstatning for båndet til personen som er borte. Plutselig reagerer ikke lenger personen som man har rettet så mange følelser og tanker mot. På et dypt plan er det som om en viktig del av en selv nå er død. Følelser som tidligere kretset rundt personen som er død, flyter brått rundt i det store intet og har ingen steder å gå. Selv når den andre fortsatt lever og det handler om en plutselig og permanent atskillelse fra henne eller ham, befinner en del av identiteten på sjelsnivå seg i et tomrom. Følelsene som tidligere var bundet opp mot den andre personen, kan ikke lenger videre utvikles på noen meningsfull måte. De stivner som de er.

Med tapstraumer blir ofte prosessen med å bearbeide skaden ufullstendig. Personligheten splitter seg. Én del tar over det fysiologiske og psykiske minnet om tapet og blir dissosiert. En annen del fortsetter å fornekte følelsene som er forbundet med traumet. Den delen av personligheten som bærer på minnet om tapstraumet, lever i en tilstand vi kunne beskrive som en kronisk sorg, eller «depresjon».

Tap fører til angst eller stress som igjen fører til depressive reaksjoner. Disse avtar i løpet av et halvt års tid, og etter noen år er de så godt som ikke-eksisterende. Tapstraumer er etter min mening derimot årsak til depresjon som gradvis forverres og til slutt blir kronisk. Som med eksistensielle traumer finner vi også ved tapstraumer forskjellige fragmenterte personligheter eller delpersonligheter, med bestemte oppfatninger, minner og følelser. Den sunne delen av personligheten (den delen som fortsetter som før) ønsker å leve og være lykkelig som om ingenting var hendt, mens den traumatiserte delen gjør hva som helst for å unngå situasjoner som kan medføre risikoen for å oppleve et nytt tap.

Dermed reagerer den traumatiserte delen med uro når den sunne delen ser etter en venn eller en partner: «Bare ikke kom for nær, ikke bli for intim, ikke tillat for mange følelser.» Smerten vil bli uutholdelig og uten ende hvis enda en følelsesmessig tilknytning skulle bli brutt. Man kan bare inngå nye forhold når disse sterke følelsene kan holdes i sjakk.

Sorgprosessen er den viktigste psykiske reaksjonen for å gjøre det mulig å gi slipp og gå videre fra den intense og smertefulle tilstanden. Det er usunt å la være å uttrykke sorgfølelser når det er grunn til det. Det blokkerer alle følelser. Å sørge betyr å tillate smerte og tårer, og å se angsten for å være alene rett i hvitøyet. sorg begynner når det er slutt på sinnet over at fortiden og alt som tilhører den er over.

Sorg gjør slutt på bebreidelser og følelser av skuffelse. Sorg gir en mulighet til tilpasning og akklimatisering til den nye virkeligheten. Å sørge betyr å gi slipp og si farvel. Sorg betyr å anerkjenne og akseptere det absolutte. Det som tilhører fortiden, kan ikke bringes tilbake. Sorg betyr å trekke sin sjel tilbake fra tilknytningen. Gjennom sunn sorg blir alle følelser av skyld og skam bearbeidet. Sorgen gjør også hjertet fritt til å knytte nye bånd.

Undersøkelser har avdekket følgende faser i sorgprosessen hos mange mennesker:

• Et ønske om ikke å akseptere tapet, og tilbaketrekning til isolasjon.

• Sinne og raseri over det som har skjedd og sjalusi mot andre som ikke må lide denne skjebnen.

• Grubling over om tapet kunne ha vært unngått.

• Håpløshet og sorg.

• Aksept av skjebnen.

Først når tapet blir akseptert som en virkelighet, kan smerten fra sorgen bli erfart og gjennomarbeidet. Bare da kan det finne sted en tilpasning til verden uten den fraværende personen. Da kan den følelsesmessige energien gradvis avledes fra denne tapsprosessen, og investeres i andre tilknytningsforhold.

Uten sosial støtte eller profesjonell hjelp, er tapstraumer vanskelige å komme over. I tillegg til at de må være villige til å sørge, trenger mennesker som har lidd tapstraumer, omgivelser som hjelper dem til å gå inn i sorgprosessen heller enn å fortsette i en mellomtilstand. Å stå ved siden av og støtte den sørgende personen, og sørgeritualene som følger med denne prosessen, er viktige elementer i enhver kultur. Det legger til rette for det videre livet til dem som har lidd tapet. Et års intensiv sørging sparer den sørgende for et liv med kronisk sorg.

Les mer om boken «Forstå dine sår i sjelen», som teksten er hentet fra.