Utvid selvet, og bli mindre fremmedgjort

Arne Næss pleide å si: «Vi er så mye mer enn hva vi tror vi er.» Er du klar for å realisere deg Selv med stor S?

Den grunnleggende normen i Arnes økosofiske helhetssyn er «Selv-realisering» (med stor S). I den vestlige tenkningen fremhever man «egoet» og det selvstendige og uavhengige selvet. Dette er blant annet nedfelt i skolesystemet, der læring ofte er tenkt som noe som foregår hos den enkelte. Kunnskapstesting av eleven foretas gjerne individuelt – mens det viktigste overalt ellers i livet er å kunne samarbeide.

Det er altsået slags paradoks at på skolen, det stedet som virkelig skulle forberede deg til livet, kan samarbeid når det virkelig gjelder, bli karakterisert som «juks». Det virker svært fjernt fra livet slik vi lever det. For selv om vi alle er unike, er vi også relasjonelle. Ikke bare har vi relasjoner til andre, vi er relasjoner. Det vi identifiserer oss med og kommer i et inderlig forhold til, blir en del av oss Selv. Vi realiserer oss Selv gjennom å utvide vår identifikasjon og relasjon til andre.

Gandhi hevder at vi kan komme i et inderlig forhold til alt levende når vi møter det som «potensielle venner». For å realisere oss Selv (med stor S) er vi avhengig av at andre vi står i et inderlig forhold til (eller som vi potensielt kan stå i et inderlig forhold til), også realiserer seg Selv. Nå skal vi bli mer kjent med hva Arne legger i begrepet «Selv-realisering».

ARNE NÆSS:

De første leveårene er selvet ikke stort bredere enn egoet – det snevre egoistiske senter som tjener til å tilfredsstille de enkleste biologiske behov. Da er det best å spise hele kaken alene! Fra sjuårsalderen og til puberteten foregår det en sosialisering som utvider selvet vesentlig. Man er hjemme hos «seg selv», ens «egne» er familien og de nærmeste venner. Man gir hunden mat for hundens skyld like klart som man tar med niste for egen skyld.

Identifisering med annet liv foregår svært ujevnt og er avhengig av miljø, kultur og økonomi. De økosofiske innstillinger utvikles gjennom så dyptgående identifiseringer at ens eget selv ikke lenger avgrenses tilfredsstillende ved eget ego eller egen organisme. Man opplever seg som ekte del av alt liv, ved at dette oppfattes som mål i seg selv, på lik linje med ens eget ego.

Ingen altruisme er nødvendig for å motivere velvilje overfor dem vi identifiserer oss med. Jakten på selvrealisering i form av aktualisering og utvikling av Selvet oppnår på organisk vis det som altruisme er konstruert for å oppnå. Derigjennom overskrides distinksjonen mellom egoisme og altruisme.

En kultur bygget rundt konkurrerende talenter taler ikke i Selv-realiseringens favør. Med tanke på de rådende konkurranseforhold i industrialiserte samfunn dedikert til økonomisk vekst, er det fare for at den hyperspesialiserte læringsprosessen kan komme til å bremse en mer generell modningsprosess. En konsekvens av disse uperfekte rammebetingelsene for personers vekst er at det hersker et pessimistisk klima i forhold til Selvets utvidelse, med tilhørende økt press for å utvikle altruisme og «høy» moral.

Den konstante eksponeringen overfor livet slik det arter seg i verdens fattigste land, gjennom TV og andre medier, bidrar til å spre en bevegelse for en livsstil preget av frivillig enkelhet. Men folk ler: Hvilken hjelp utgjør det vel for de sultne masser at du gir avkall på luksusen som er tilgjengelig i ditt eget land? Men identifikasjon gjør en livsstil preget av enkelhet gledesfylt, og ikke til et resultat av moralsk tvangshandling.

Utvidelse av selvet innebærer en utvidelse av perspektiver, fordypede erfaringer, og høyere nivåer av aktivhet (i Spinozas betydning av ordet – ikke simpelthen ved å være travel). Glede og aktivhet gjør Selvrealisering mer tiltrekkende enn altruisme. Det skjer en prosess hvor selvet utvides ved at identifikasjonen utvides og følelser av fremmedgjøring tilsvarende begrenses.

Den maksimale Selv-realisering (med stor S) bør ikke nødvendigvis oppfattes som en mystisk eller meditativ tilstand. Gjennom meditasjon opplever enkelte Selvet i selvet av selvet; andre opplever det via kunnskapens sti, og andre igjen gjennom handlinger (karma-yoga). Gandhi var en slik karma-yogi som realiserte seg selv gjennom sosiale og politiske handlinger.

Teksten er et redigert utdrag fra boken «Dyp glede» av Arne Næss og Per Ingvar Haukeland.