Ut med Politikken. Læringen. Kunsten. Pengene. Del 3 av 3

En ny standard

Zoking: Forestillingen om penger er i hvert fall ekstremt ubetenkt – så lenge vi jobber ut fra at det gjelder å ha mest mulig av dem. Da er vi inne i en spiral hvor penger i seg selv er drivkraft og hvor forhold som ikke kan knyttes opp mot penger blir sekundære verdier. Det truer vår verdighet. For uansett hvilke beslutningskjeder vi er viklet inn i, vil penger dukke opp og styre eller blokkere på de utroligste steder. Våre energier styres mot pengerelaterte ansamlinger. Praktiske problemer knyttes til penger mer enn til praktiske løsninger. Glede reduseres til passiv underholdning gjennomstyrt av penger. Omsorgsliv styres av tid og penger. Åndsliv som ikke kan tilpasses pengekravet faller utenfor verdiskalaen. Nestekjærlighet når bare frem på tvers av blokaden.

Malone: Hva vil du gjøre med en business-kultur som drives av lønnsomhet (profit)?

Zoking: Profitt er et vakkert ord. Det betyr opprinnelig noe velgjørende, noe som gir oss mer og bringer oss fremover, eller utover oss selv – som Derek ville si. Problemet er at vi har definert profitt for snevert, som utelukkende det å fremskaffe mer penger. Det er klart at vi kan finne frem til en utvidet standard for profitt, hvor penger ikke er enerådende men inngår som ett av flere parametre. I utgangspunktet kan det formuleres helt enkelt: Profitabelt (eller velgjørende) for meg er det som også er profitabelt for omgivelsene, til syvende og sist for Moder Jord med alt sitt liv. Tilsvarende kan vi si at det som er skadelig for omgivelsene, til syvende og sist – ofte mye før – er skadelig også for meg

Oldenzimmer: Men pengene vil fortsatt ikke være ute av verden.

Zoking: Det ligger kanskje i en fjern fremtid, at vi lever uten penger. Først må vi se at penger som overordnet styringsfaktor innebærer en mistillit til at vi kan lage ting og bruke ting og samarbeide på en rasjonell måte. Skal vi klare oss uten penger, må vi forholde oss til en dyp rasjonalitet. Vi kan begynne med våre egne tanker og forestillinger, bli mer oppmerksomme på hva som driver oss og hvordan vi vil ha det. Så kan vi prøve oss frem. Pengene ut av verden! går i første omgang ut på å åpne tanken og få pengene på gli i nye retninger. Holder vi på vannet som metafor, ser vi at det ikke er noen absolutt gjennomstrømning til enhver tid, vi har pytter og dammer og innsjøer og fosser og vi har havet som en slags standard som holder det hele i balanse. Men vannet sirkulerer, det er alltid i bevegelse og søker alltid videre. Fremfor alt – vannet diskriminerer ikke, det regner like mye på fattig som på rik.

Det indre og det ytre rommet

Oldenzimmer: Hvilken standard kan du tenke deg, som skulle holde pengestrømmen i balanse?

Zoking: Jeg vil begynne med en kultur hvor godene strømme videre (a culture of flow instead of a culture of grabbing) – jeg er overbevist om at barn har iboende trekk som gjør dem motivert for en slik kultur. En mer bevisst og mer generøs utstrøm av penger fra oss alle vil gi næring til en helt annen balanse. Men en ny standard, en global målestokk som til enhver tid forteller hva pengene er verdt? Ingen materiell vare fyller det formålet. I det lange løp kommer vi ikke utenom Det gode, Det skjønne og Det sanne som målestokk for pengestrømmens fruktbarhet – vi får heller finne oss i evigvarende diskusjoner om hva vi vil legge i slike begreper, jeg vil tro vi kommer langt selv med en minimumsforståelse. Vi kan tenke oss en global valuta, prinsipielt selvregulerende, både for å skjerpe fintfølelsen for hvordan vi steller oss her i verden og for å minne oss på den grunnleggende usikkerhet som er knyttet til gods og gull. Vi kan tenke oss en global valuta med en global bank, styrt av menn og kvinner under visdommens banner. Uansett må vi alle lære å gå noen hakk dypere, hvor vi kan møtes i det jeg liker å kalle dyp rasjonalitet. Her er en test på ditt forhold til penger: Du ser nyheter på TV. Etter en lengre kriseperiode har all verdens regjeringer sammen med De forente nasjoner besluttet at alt som heter penger er ugyldig med øyeblikkelig virkning. På alvor. Ugjenkallelig. Over hele kloden. Reporteren forteller at en ny verdenslov er under utarbeidelse og vil foreligge om en måned. Loven har to grunnprinsipper: Respekt for individet og Tillit til individet. For øyeblikket er situasjonen opp til den enkelte. Hva gjør du?

Malone: Hvis du er kunstner begynner du kanskje å se nærmere på rommet som omgir deg, du kan like gjerne gjøre noe både du og andre har glede av – ta fatt på å skape inspirerende og harmoniske omgivelser. Så kan innerommet bli et supplement, et raffinement av uterommet. Der får du kunstnerens kronoppgave, å samstemme det indre og det ytre rommet. Derfor arbeider jeg for å støtte kunst som liv og liv som kunst.

Det gode i mennesket

Shearing: Kunstneren skal også ha brød. Alt dette dreier seg om holdninger, og holdninger kan læres. Men først må vi spørre hva vi skal med læring og utdannelse i det hele tatt – nesten det samme som å spørre hva et menneske er. Dernest sier vi at motivering og lysten til å lære er overordnet selve læringen. Derek pleier å snakke om utvikling av bevissthet, gjennom erfaringen fra vårt møte med verden og muligheten til å reflektere over denne. Jeg forestiller meg noen grunntrekk i utdannelsen som også henger sammen med det Peter kaller dyp rasjonalitet. Det vil si en følelsesmessig og tankemessig forståelse av at vi skal utfolde oss som individer, vel å merke innenfor et fellesskap og innenfor de fysiske rammer planeten gir. Kopler vi dette til en fundamental verdighet for alt og alle som deltar i vårt møte med verden, har vi lagt det ene grunnpremisset for den felles læring: How to live well together as creative individuals on planet Earth. Jeg ser for meg tre felles grunn-fag fra første læredag: kommunikasjon – som dialogisk utveksling, doms-fri vurdering og erfaring i intuisjon og innlevelse, rettferd – som kartlegging av fellesområder i livet og som almen guide til samhandling lokalt og globalt og kosmologi – som utforsking av mening og sammenheng på alle nivåer, inklusive idéer i psykologi, religion og vitenskap. Parallelt med og ut fra dette vokser etter hvert den enkeltes ønsker og behov for spesiallæring i aktuelle miljøer, med en tilpasset del av læringen i klasser innendørs.

Oldenzimmer: Dette betyr at vi på en helt annen måte får barn og unge rundt oss i hverdagen.

Shearing: Presis. Vi slipper dem fri. Og vi må forme strukturene i samfunnet og sette tempoet etter det – en omstilling vi etter hvert kan komme til å sette pris på alle sammen. Selvrespekt og følelse av egenverdi er det helt nødvendige grunnlaget for et godt fellesskap og et godt samfunn. Og det er noe som ikke lar seg dyrke frem i et typisk klasserom. Her er noen setninger vi arbeider med, egentlig ganske selvfølgelige: (Vi gjengir disse på engelsk, Flux red.):

• Not what to learn, but how to learn. Method before information.

• Not what to do, but how to coordinate your actions, how to decide genuinely and responsibly from your own deepest feelings and values.

• Not what to create, but how to be creative.

• Not what to think, but how to think.

• Not what to perceive, but how to become aware of the process of perception – through first-hand experience.

Med hva lærer jeg å oppfylle andres forventninger. Med hvordan lærer jeg å mestre mitt eget liv. Da har vi skjematisk vært gjennom de to grunnbevegelsene i all læring: Utfoldelse av mitt eget unike Jeg i min egen unike verden, og integrering av dette Jeg i en verden av felles strukturer og forestillinger. Vi må ikke innbille oss at dette blir uten spenning og utfordringer – poenget er imidlertid å få frem et skifte til konstruktiv spenning.

Oldenzimmer: Okay, i praksis arbeider vi i det små. Vi tror på ringvirkninger. Vi får selvfølgelig negativ kritikk – utopisk idealisme, vi er naive, vi har ikke skjønt den menneskelige natur, vi fremmer anarki og så videre. Men vi tror at mennesket er dypt rasjonelt, uten helt å være klar over det, uten å ha tatt det ordentlig i bruk. Vi tror på Det gode i mennesket. Og vi arbeider ut fra det. Det er retningen som betyr noe. Ti år, hundre år, tusen år – vi har god tid, så lenge kursen ikke er mot det kollektivt selvutslettende.

Utdrag fra Flux livsfilosofisk magasin #16 «Varieté» (1998)