Tiden for omstilling er nå
Per Hjalmar Svae nøyer seg ikke med å snakke pent om miljøvern. Den erfarne siviløkonomen kommer med grønne løsninger.
– Hvorfor har ikke den norske blandingsøkonomien klart å løse miljøkrisen?
– Det er fordi folk flest og derved også politikerne ikke har prioritert å løse miljøkrisen. De har prioritert økonomisk vekst og velstandsvekst i stedet. Miljøpartiet De Grønne er eneste parti som har omstilling fra økonomisk vekst til reell økologisk bærekraftig utvikling på programmet. Alle andre partier på Stortinget er vekstpartier.
– Du skriver at ressursklemmen nærmer seg krisepunktet, hva betyr det?
– Ressursklemmen beskriver forholdet mellom tilgang og forbruk av naturressurser. Når tilgangen er større enn bruken, har man en frihetsgrad. Tilgangen har gått ned gjennom rovdrift på fiskeressurser, jordressurser, skog, samt gradvis uttømming av ikke-fornybare ressurser som fossil energi og metaller. Samtidig har forbruket økt. Hos oss er forbruksveksten problemet. I fattige land er det befolkningsveksten. Etter hvert forsvinner frihetsgraden. Det vil si at man har en tvangssituasjon. Vi er tvunget til å stanse veksten i klimagassutslippene innen 2015 og redusere dem med 50-85 % innen 2050, ifølge FNs klimapanel.I 1970 var alt produktivt land og den biologiske rensekapasiteten for CO2 tatt i bruk. Det globale økologiske fotavtrykket var 1,0. Det vil si at jordkloden brukte ett år på å regenerere ett års biologisk forbruk og klimagassutslipp. Nå er det globale økologiske fotavtrykket 1,5. Jordkloden bruker ett år og 6 måneder på å regenerere ett års forbruk. Det som har økt siden 1970 er CO2-utslipp, som ikke lenger blir absorbert av trær, planter og plankton. Derved øker CO2-innholdet i atmosfæren. Dette fører igjen til tiltagende drivhuseffekt og stigende temperatur på jorda. Med dette øker tørken der det er tørt, nedbøren der det er vått og ekstremværet alle steder. Stortingsperioden 2013–17 er den siste hvor vi har mulighet til å nå tograders målet og unngå de mest alvorlige konsekvensene av den globale oppvarmingen. Etter dette er det for sent.
– Du skiller mellom utvikling og vekst for i-land. Hva er forskjellen?
– I følge ordboka er vekst en kvantitativ økning mens utvikling er en kvalitativ endring. Særlig siden 1950 har målet for industrialiserte land vært økonomisk vekst, målt ved bruttonasjonalproduktet. Men miljøteknologisk utvikling går ikke raskt nok til at alle kan få mer, og at vi samtidig kan få klimagassutslippene raskt nok ned. Vi må omstille oss fra økonomisk vekst til bærekraftig utvikling. Det vil si en kvalitativ endring av samfunnsutviklingen, slik jeg beskriver i boka. Det handler om å bygge ny infrastruktur og stanse bilveksten. Det handler om utvikling og økt anvendelse av miljøvennlig teknologi. Det handler også om ny livsstil som reduserer forbruket, uten å redusere livskvaliteten. For eksempel kan vi leie bil gjennom bildeleringer, i stedet for å eie. For hver nye bil som trengs i en bildelering, er fem privatbiler forsvunnet fra gatene. Bilkostnadene er tilsvarende redusert for dem som deltar. Forbruket går ned uten at livskvaliteten reduseres.
– Hvor står grønn politikk i forhold til markedet og den frie konkurransen?
– Plan og marked er en dimensjon som beskriver to måter å organisere økonomien på. Vi trenger begge deler. I framtidas bærekraftige økonomi vil blandingsøkonomien ha ytterligere en dimensjon. Det er frivillig ansvar kontra sentraldirigering. Med frivillig ansvar menes bedrifter som frivillig innfører bærekraftig ledelse, der mennesker og miljø betyr minst like mye som økonomisk lønnsomhet. Sentraldirigering er kapitalistiske bedrifter. De er sentraldirigert av eiernes krav om avkastning på investert kapital. Framtidas økonomiske system for bærekraftig utvikling vil bestå av alle disse dimensjonene, og er beskrevet i boka. For å få den kapitalistiske delen av markedsøkonomien til å fremme bærekraftig utvikling er løsingen et systematisk miljøskattesystem. Da blir det økonomisk lønnsomt å være miljøvennlig.
Fri konkurranse fremmer effektiv produksjon og utvikling over tid. Det er bra. Problemet med fri konkurranse i dagens globale marked, er at den fremmer «samling i bånn». Land med de verste regimene og bedriftene, som tar minst hensyn til mennesker og miljø, produserer billigst. De vinner i konkurransen. Dette har skjedd de siste tyve årene. Sosial og miljømessig ansvarlig produksjon i Europa er flyttet til uansvarlig men billig produksjon i Kina. Løsningen er å kreve dokumentasjon av en minimumstandard for slike hensyn også for importvarer. Da vil man konkurrere på like vilkår og unngå samling i bånn. Ved gradvis å heve standarden også for importvarer, skaper man utvikling. Først innfører man en pliktig merkeordning for sosialt og miljømessig ansvar. Etter hvert kan man knytte lovfestede minimumsstandarder til dette dokumentasjonssystemet.
– Økonomifaget fokuserer på etterspørsel, hvorfor bærer det galt av sted?
– Det er en materialistisk økonomisk teori i samsvar med det materialistiske verdisynet som dominerer verden. Konsekvensen er at bare det som kan kjøpes for penger har verdi i den økonomiske tenkningen. Skal vi ha en annen utvikling, med livskvalitet og ikke bare levestandard som mål, må andre verdier inkluderes i økonomisk tenkning. Da må begrepet behov være utgangspunktet, ikke begrepet etterspørsel. Jeg har utviklet en behovsteori som jeg presenterer i boka.
– Hvordan kan vi fase ren energi inn i Norges økonomi?
– Norge er et annerledesland når det gjelder elektrisitetsproduksjon. Den er allerede 95 prosent ren i form av fornybar vannkraft. Vi må bare stenge og demontere gasskraftverkene som er bygget; de desidert største CO2-utslippskildene i Norge. Utenom olje og gass kommer de store utslippene fra transport. For lette kjøretøy, personbiler og små varebiler, er batteridrevne elbiler løsningen. Gjennom utbygging av hurtigladestasjoner økes rekkevidden. I 2015 vil man kunne kjøre elbil i hele Sør-Norge om lag som en fossilbil.For tunge kjøretøy, busser og lastebiler, trengs det flytende drivstoff med større energitetthet per kilo enn batterier. Biodrivstoff av avfall og skog er den ene løsningen. Den andre er hydrogen. Utfordringen er at hydrogen ikke er en energikilde, bare et energilagringsmedium. Det er energikrevende å produsere. I byene er løsningen trolleybusser. Kortere strekninger kan utfylles med tunge kjøretøy som går på biogass og hydrogen. Godstransport over lengre strekninger må gå med jernbane og båt. På grunn av ordningen med «grønne elsertifikater» pågår en betydelig utbygging av fornybar energi i Norge som kan brukes til produksjon av hydrogen som drivstoff. Trengs det mer kan vi bygge ut vindkraft. Slik kan vi få hele transportsektoren i Norge over på ren energi, med unntak av båter og fly i første omgang.
– Hvordan kan grønn økonomi bli en motvekt mot EUs finanskrise?
– Jeg beskriver en løsning med fem elementer. Det første er å la banker og andre virksomheter gå konkurs finansielt, men ikke organisatorisk. La aksjeeiere tape aksjekapitalen. La storinnskytere i bankene miste kapital over garantibeløpet. La stat eller kommuner overta banker og bedrifter, slik at organisasjonene består og næringslivet ikke raseres. De ansatte i organisasjonen mister ikke arbeidsplassene sine. Kapitaleierne, de som hadde mer penger enn de trengte, mister kapitalen sin. Slik løste Norge sin finanskrise i 1986.Det neste elementet er å føre en ekspansiv keynesiansk krisepolitikk, ved å «trykke penger». Faren for høy inflasjon er relativt lav når det er høy arbeidsledighet. Samtidig kan en viss inflasjon styrke konkurranseevnen, hvis lønningene ikke stiger i takt med inflasjonen. Den økte offentlige etterspørselen brukes til å etterspørre investeringer i lavkarbonsamfunnet og kretsløpssamfunnet.
Det tredje elementet er innføring av lokale penger i tillegg til euroen. Derved kan lokal byttehandel og økonomi stimuleres særskilt, samtidig som multiplikatorvirkningene i stor grad bevares i lokalsamfunnet. Det fjerde elementet er å innføre en pliktig merke- og sertifiseringsordning for å gi folk mulighet til å ta hensyn til andre verdier når de handler. Dette fremmer samfunnsansvar og lokale økonomiske kretsløp. Samtidig vil det kunne redusere import¬tilbøyeligheten, slik at landene selv drar nytte av den ekspansive økonomiske politikken.Det femte elementet er at CO2-utslipp, ressursbruk og miljøbelastning skal begrenses til det økosystemene tåler. Det kan gjøres ved å inndra kvoter i EUs kvotesystem. Kvotene får en tilstrekkelig høy pris til at CO2-utslippene går raskt nok ned. Alternativt kan man innføre en CO2-avgift som gradvis trappes opp. Blant andre Storbritannia har gjort dette, fordi kvotesystemet ikke har fungert på grunn av alt for mange utdelte kvoter.
Hvorfor har ikke EU satt i gang en slik politikk? Det er fordi EU er tuftet på de fire markedsliberalistiske friheter. Samtidig virker det som om lav rente og inflasjon er viktigere enn full sysselsetting. Det er ikke rart folk gjør opprør, for denne politikken gagner de rike og rammer vanlige folk.