Test ut tvangstankene dine

Jeg tenker ofte at andre er mer sosialt vellykkede enn meg. Når jeg forteller det til noen, får vi plutselig bedre kontakt.

Jeg er ikke hyggelig, jeg småprater ikke om det som kunne tenkes å interessere folk. Jeg driver heller ikke med overdreven tjenesteyting for andre, slik mange kvinner gjør. Dette tenker jeg mange negative tanker om — jeg burde ikke vært slik.

Jeg får flest tvangstanker når jeg må mingle med folk jeg ikke kjenner så godt. Det kan være i pausen på et seminar. Da prøver jeg å gjøre meg usynlig. Jeg gjemmer meg bak mobilen eller en god bok. Jeg blir mye lenger på toalettet enn nødvendig. Når jeg kommer ut igjen, håper jeg ingen ser at jeg er alene og ikke klarer å mingle.

Jeg lurer på hvordan de andre klarer å snakke så løst og ledig med hverandre. Jeg føler meg stiv, vet ikke hvordan jeg skal smile eller hvor mye jeg skal se folk i øynene. Jeg føler at jeg gjør folk usikre. I forsøk på å unngå det, prøver jeg å snakke om de rette tingene, å holde samtalen i gang. Hva vil de at jeg skal si nå? Hørte jeg en bekreftelse på at jeg sa noe riktig?

Jeg blir lykkelig når jeg tror andre liker meg. Men plutselig kan jeg føle at de ikke liker meg igjen. Jeg sa noe feil, eller jeg fant ikke noe å si. Jeg gjorde dem ukomfortable. Egentlig liker jeg ikke meg selv når jeg prøver å si de rette tingene. Jeg elsker jo folk som bare buser ut med det de har på hjertet, uten å bry seg om hva andre synes. De hever takhøyden. De gjør det lettere for andre å slappe av og være seg selv.

Jeg har større talent for å være ærlig enn for å være hyggelig. Jeg har til og med blitt irettesatt for å være for ærlig. Jeg lyver ikke særlig troverdig, så det er best å ikke late som jeg har noe passe hyggelig og trivielt å si.

Sosial intelligens er kanskje to ting. Den overfladiske varianten handler om å være hyggelig på en måte som ikke støter noen. Det er sosial smidighet, evnen til å gli inn i enhver forsamling og bli likt av «alle». Dette er nok en viktig egenskap i serviceyrker. Jeg har aldri hatt et serviceyrke i hele mitt liv, og det kan kundene være glade for.

Den dype sosiale intelligensen handler mer om å åpne seg. Å tørre å være sårbar, snakke om vanskelige følelser og det som ikke er vellykket. Å være nysgjerrig på hva andre tenker og føler, uten å ønske seg et bestemt svar. Å tåle at andre er forskjellige fra en selv, se på det som en læringsarena og ikke som en trussel.

Det er ikke slik at de som har den ene typen sosial intelligens, mangler den andre. Men noen har nok mye mer av den ene, enten det er evnen til å mingle med «alle», eller evnen til å være brutalt ærlig med noen få fortrolige.

Jeg mestrer definitivt den dype sosiale intelligensen best. Jeg ønsker alltid at det skal skje noe som gjør det mulig å hoppe over den høflige, serviceinnstilte fasen. Når noen tar initiativet til å hoppe, blir jeg lykkelig. Jeg har bare ikke så lett for å gjøre det selv.

Jeg tenker at mennesker kunne hatt et dypere fellesskap med hverandre mye oftere. Jeg tror det fins noen snarveier dit. Prøv å spørre folk du ikke kjenner så godt om noe du virkelig lurer på ved dem. Ikke bare still de høflige spørsmålene som er vanlige å stille, og som du egentlig ikke bryr deg om svaret på. Folk merker om du virkelig er interessert i å høre hva de svarer.

Dette var en øvelse jeg gjorde i et gruppeopplegg for å bygge relasjoner. Det overrasket meg veldig hvor effektivt det var. Når du spør om det du egentlig vil vite, får du et dypere forhold til den som svarer. Du risikerer å synes personen er interessant, selv om du nettopp har møtt ham eller henne.

Prøv også å dele tvangstankene dine, de verste tingene du tenker om deg selv. Kanskje blir det tatt imot med interesse, av folk som er nysgjerrige på livet under overflaten. Kanskje får du høre at du er lettere å like enn du trodde.

Det fins mange der ute som trenger noen tvangstanker å kjenne seg igjen i, så de føler seg mindre alene. Mange ønsker også å lære mer om menneskets psyke, hva slags følelser folk egentlig går rundt med. Ingen blir klokere på det hvis alle prøver å vise hvor snille og flinke de er, hvor riktige ting de klarer å si – hvor tvers gjennom vellykkede og veltilpassede de er.