Jeg ønsker meg et klokskapsløft

Målet er klart for de fleste, men middelet – kunnskapen – får ingen annen verdi enn forgjengelig tidsfordriv, skriver Egil Hamnes. Vår nye lærerblogger jobber på Nøtterøy videregående skole.

Det har aldri vært så lett å være lærer som nå. Tilgangen på undervisningsopplegg og informasjon er uhorvelig. Samtidig er du garantert å være velsignet med minst en kollega som brenner etter å dele opplegg og tanker med deg. Faglig samarbeid er så utbredt at du kan ikke unngå om å bli tilbudt pedagogiske gullkorn daglig. Selv om din intimsone skulle være på størrelse med Grand Canyon og du er like introvert som en internasjonal sjakkspiller.

Men det har heller aldri vært så vanskelig å være lærer som nå. Forventningene til læreren øker i takt med den uhorvelige informasjonsstrømmen som enhver person nå potensielt bader rundt i. Der hvor elevene risikerer å drukne i feiltolkede fakta og egooppblåst bloggsynsing, må læreren navigere kaldt og stødig gjennom kunnskapsfarvannet. Hun skal ha oversikt, men samtidig ha detaljkunnskap. Og hun har naturligvis et gjennomarbeidet undervisningsdesign som engasjerer og fengsler elevene uten at de er kjøpt og betalt med sukker i en eller annen form.

Samtidig kommer samfunnet med sine snikende forventninger og krav til henne som profesjonsutøver. Hun må levere det produktet kunden har krav på. Og det stadig voksende byråkratiregimet skal ha sitt i form av registrering, dokumentasjon og møter over en lav sko. Som også blir forkludret av et IT-system som forårsaker så vel friksjon som frustrasjon og depresjon i passe mengder. Når det bakkekontaktfrakoblede ledersegmentet i tillegg drar på femukers studietur til Ottawa eller Shetland, er det mer trøbbel i vente. Nye visjoner og innfallsvinkler som er preget av halvtenkte tanker og nyfrelst seminarenergi.

Så har vi elevene da. Dagens vidunderlige ungdom. Snillere og rausere enn foreldregenerasjonen (unntatt på nett, kanskje). De fortsetter der vi slapp og glapp. Født inn i en tid der det er forventet at du skal bli noe helt spesielt. Du skal være unik, du må skille deg ut. Samtidig presser konformitetsstempelet oss alle ned i den trangeste støpeformen for personligheter noensinne. Vær hvem du vil, men ikke vær rar.

I frykten for å rase nedover på PISA-statistikken svinges pisken for å øke kunnskapstrykket. Elevene skal ha mer. De skal kjenne til bøyning av tyske verb og måling av avstand i universet, massevis av detaljer fra en haug av fagfelt som stort sett separeres og fragmenteres. Og alt dette for at de skal få jobben de ønsker seg, for deretter å sakte glemme det de brukte årevis på å lære seg. Målet er klart for de fleste, men middelet – kunnskapen – får ingen annen verdi enn forgjengelig tidsfordriv. Restene av skolegangens innhold blir redusert til det de faktisk bruker jevnlig eller er særlig interessert i.

Men de er mennesker. De må lære seg å være akkurat det. Kjenne seg selv, ha mot til å følge den indre trangen. Være en god venn for andre. Tåle frustrasjon og leve med skavankene sine. Men dette krever dveling, trygghet, tid og kjærlighet. Har vi plass til det i verdens beste land? Tør vi å foreta et klokskapsløft i tillegg til et kunnskapsløft?