Slik vokser visdommen
Vi kan bli fanget i den overfladiske versjonen av det som skjer. Eller vi kan se dypere, og basere våre reaksjoner på det. Deepak Chopra skriver om visdom, fra boken «Kampen om Gud».
Hjernen er i bemerkelsesverdig grad innstilt på å fatte avgjørelser som gagner godhet, og den er det fra en utrolig ung alder. The Infant Cognition Center ved Yale-universitetet har samlet inn en overveldende mengde bevis ved å teste babyer for å se om de har en medfødt moralsk sans. I ett av disse eksperimentene ble en baby vist en scene som ble spilt ut av tre dukker. En dukke forsøker å åpne en eske, men lokket er for tungt for ham å løfte av alene. Dukken til høyre hjelper ham å løfte lokket, og sammen klarer de å åpne esken. Dukken til venstre, derimot, smeller igjen lokket og nekter å hjelpe.
Etter at babyen har bivånet dette lille dramaet gis han eller hun et valg. Vil de leke med den «snille» eller den «slemme» dukken? I over 80 prosent av tilfellene velger babyene å leke med den «snille» dukken. Detter gjelder for babyer så små som tre måneder gamle. På samme vis vil et barn som knapt har kommet forbi krypestadiet, frivillig plukke opp en gjenstand som moren mister på gulvet, for å gi den til henne.
Vi kan spekulere i hvor denne predisponerte egenskapen til å foretrekke god atferd kommer fra, men den representerer et frø av visdom. Dette vil selvsagt ikke si at alle babyer alltid er snille og gode. Baby-laboratoriet ved Yale utførte også et eksperiment hvor en «slem» dukke blir straffet, og babyene viser en tendens til å foretrekke straff fremfor tilgivelse for den «slemme» dukken. Fra barndommen av ser vi ut til å være lite innstilte på å tilgi. Dette kan være roten til oss-mot-dem-tenkning, som noen forskere også tror er medfødt. Om godhetens frø skal få vokse, kreves det årevis med opplæring og erfaring. Denne oppdragelsen er usynlig, og du må ha tro for å utvikle deg i riktig retning.
Den store frelseren i vår tid er teknologi, og om 80 prosent av studentene som uteksamineres i Kina er ingeniører, må det være et tegn på hvilket fremadrettet samfunn Kina er. Spør hvem som helst om hva de tror vil finne løsningen på global oppvarming, overbefolkning eller den verdensomspennende AIDS-epidemien, og du kan være trygg på at flesteparten fester sin lit til et fremtidig vitenskapelig gjennombrudd. Antallet spurte som forventer at vi vil bli frelst av visdom, vil være forsvinnende lite.
Men dette er uttrykk for kortsiktig tenkning. Til tross for historiens dårskap har visdommen vokst i kampen mot menneskelige dumheter. Visdommens natur er slik at den jobber fra innsiden, hvorfra den forårsaker endringer mot en høyere bevissthet. Vi er visjonære skapninger. Vårt instinkt er å bevege oss i retning lyset.
I konsentrasjonsleirene døde fanger av avskyelige medisinske eksperimenter utført av sadister som Josef Mengele, Auschwitz’ dødsengel, og fortsatt fantes det noen sjeldne individer som med sine siste åndedrag velsignet sine plageånder. En slik eksepsjonell oppførsel overvinner smerte og lidelse, selv i møte med den sikre død.
Visdom, i stedet for å kalkulere godt versus ondt, vurderer livets dypere verdi. Vi anvender visdom for eksempel når vi oppdrar våre barn. En baby har en absolutt status; i en god familie mottar den ubetinget kjærlighet. Etter hvert som babyen vokser opp, vil foreldrene lære den forskjellen på rett og galt. Men de sier aldri til barnet: «Det faktum at du eksisterer er galt», eller «Du har brakt mer galt inn i verden enn rett». Dette er ikke blind kjærlighet; det er hvordan kjærlighet er ment å uttrykkes. Visdommen leder oss.
Visdom er evnen til å se dypere enn tingenes overflate. Ingen egenskaper er mer verdifulle. På overflaten er en toåring som slår seg, fullstendig vrang og uutholdelig. Når hun skriker av sine lungers kraft på butikken ser barnets mor beskjemmet ut. Folk glor. Moren ser i øynene deres at de tenker at hun er en dårlig mor, eller at hun ikke kan kontrollere barnet sitt. Men moren vet i sin visdom at små barn må tolereres, veiledes og elskes for hvem de er, ikke for hvordan de oppfører seg. Hun ser bakenfor det som skjer på overflaten og forstår at trassalderen bare er en fase.
Enkelte mødre er ikke i stand til å basere reaksjonene sine på visdom. De blir sinte på barnet. De anklager det for å lage en scene. De tyr til utskjelling eller fysisk avstraffelse. De tenker først og fremst på sin egen følelse av skam og hvordan de fremstår i andres øyne. De er med andre ord fanget i den overfladiske versjonen av det som skjer. De klarer ikke å se gjennom overflaten. Vi etterspør visdom i alle slags situasjoner hvor det ikke er tilstrekkelig å samle sammen fellende overfladiske bevis. Visdom ser det som vi ikke kan skue med det blotte øye.