Slik lærte jeg å undertrykke angst og smerte

Fortrengning skaper stress som kan medvirke til sykdom. Gabor Maté forteller hvorfor han begynte å fortrenge ubehag, i dette utdraget fra boken «Når kroppen sier nei». 

Jeg var på vei inn for å besøke min syttiseks år gamle mor på pleiehjemmet hvor hun bodde. Hun hadde progressiv muskeldystrofi, en arvelig muskelsvinnsykdom som ligger i vår familie. Hun var ikke i stand til engang å sitte oppreist uten hjelp, og kunne derfor ikke bo hjemme lenger. Hennes tre sønner og deres familier besøkte henne regelmessig helt til hun døde, det skjedde da jeg nettopp hadde begynt å skrive denne boken.

Jeg haltet svakt på det ene beinet da jeg gikk nedover korridoren på pleiehjemmet. Samme morgen hadde jeg hatt en meniskoperasjon i kneet. Skaden hadde jeg pådratt meg fordi jeg hadde ignorert en beskjed kroppen ga meg i form av smerte hver gang jeg jogget på asfalt. Da jeg åpnet døren til min mors rom, beveget jeg meg automatisk så normalt som mulig bort til sengen hennes for å si hei.

Det at jeg skjulte haltingen var en ubevisst handling. Først senere lurte jeg på hva som hadde fått meg til å gjøre den unødvendige anstrengelsen, for min mor ville rolig ha godtatt at hennes femtién år gamle sønn var stiv i beinet tolv timer etter en operasjon.

Hva var det da som skjedde? Det at jeg impulsivt beskyttet min mor for smerte, selv i en såpass ufarlig situasjon, var en inngrodd refleks som hadde lite å gjøre med både hennes og mine daværende behov. Det handlet om fortrengningen av et minne om en dynamikk som var blitt prentet inn i hjernen min mens den var under utvikling, lenge før jeg på noen som helst måte kunne være klar over det.

Jeg er både en overlevende etter og et barn av nazistenes folkemord, og bodde de fleste av mine første år i Budapest under naziokkupasjonen. Besteforeldrene mine på morssiden ble drept i Auschwitz da jeg var fem måneder gammel. Min tante var også blitt deportert uten livstegn, og min far var i en arbeidsleir under kommando av den tyske og ungarske hæren.

Min mor og jeg overlevde bare så vidt i gettoen i Budapest. I noen få uker ble hun nødt til å skilles fra meg for å redde meg fra sykdom og den sikre sultedød. Man trenger ikke særlig stor fantasi for å forstå at i hennes tilstand, og under de umenneskelige forholdene hun daglig led under, var hun sjelden i stand til å by på ømme smil og den udelte oppmerksomheten et spedbarn i utvikling trenger for å innprente en opplevelse av trygghet og ubetinget kjærlighet.

Min mor har faktisk fortalt meg at ofte var det å måtte ta seg av meg den eneste grunnen til at hun klarte å komme seg ut av sengen. Jeg lærte tidlig at jeg måtte jobbe for å få oppmerksomhet, belaste min mor så lite som mulig, og at jeg gjorde best i å undertrykke min egen angst og smerte.

I en sunn relasjon mellom mor og spedbarn vil en mor gi omsorg uten at barnet trenger å gjøre noe som helst for å få det han mottar. Min mor var ute av stand til å gi meg den uforbeholdne omsorgen, og siden hun verken var en helgen eller helt perfekt, ville hun antakelig ikke ha lykkes fullt ut med det selv uten alt det grusomme familien min ble utsatt for.

Det var under disse omstendighetene at jeg ble min mors beskytter, og jeg beskyttet henne i første rekke mot viten om min egen smerte. Det startet som en automatisk forsvarsmekanisme hos et spedbarn og ble fort til et personlighetstrekk, som mer enn femti år senere gjorde at jeg fortsatt prøvde å skjule selv et lite fysisk ubehag for min mor.

Fortrengningsmekanismer er virksomme i oss alle. Vi er alle selvfornektere og selvbedragere i en eller annen grad. For det meste på en måte vi ikke er mer klar over enn jeg var da jeg «bestemte» meg for å skjule at jeg haltet. 

Når jeg viser til at fortrengning er en betydelig stressfaktor og en sterkt medvirkende årsak til sykdom, beskylder jeg ikke folk for at de «gjør seg selv syke». Min hensikt med denne boken er å fremme læring og helbredelse, ikke å bidra ytterligere til vektleggingen av skyld og skam, som det allerede finnes en overflod av i vår kultur.

Skam er den «negative følelsen» som sitter dypest i oss, en følelse vi er villige til å gjøre nesten hva som helst for å unngå. Dessverre svekker vår fryktdrevne flukt fra skam vår evne til å se virkeligheten slik den er.

Les mer om boken «Når kroppen sier nei», som teksten er et utdrag fra.