Slik ble Annie tryggere i sin egen kropp

Annie ble grovt misbrukt i oppveksten. Hvordan kunne terapeuten hjelpe henne når hun fikk panikk ved å oppsøke kontoret hans? Psykiater Bessel van der Kolk forteller hva som hjalp, fra boken «Kroppen holder regnskap».
 

Første gang jeg traff Annie, satt hun lutrygget i en stol på venterommet utenfor kontoret mitt, iført slitte olabukser og en lilla T-skjorte med bilde av Jimmy Cliff. Beina hennes skalv så det syntes, og hun fortsatte å stirre ned i gulvet selv etter at jeg hadde bedt henne om å komme inn.

Jeg visste lite om henne, annet enn at hun var førtisju år og spesiallærer. Kroppen hennes ga tydelig uttrykk for at hun var altfor redd til å kunne ha en samtale. Hun var ikke engang i stand til å formidle standard informasjon om adresse og forsikring. Folk som er så redde, klarer ikke å tenke ordentlig, og ethvert krav om å skulle prestere fører bare til ytterligere nedsmeltning. Hvis du insisterer, løper de sin vei og kommer aldri mer tilbake.  

Annie subbet inn på kontoret mitt og ble stående, hun pustet så vidt og så ut som en stivnet fugl. Jeg skjønte at vi ikke kunne gjøre noe som helst før jeg hadde hjulpet henne å roe seg ned. Jeg flyttet meg så jeg sto nesten to meter fra henne og sørget for at hun hadde fri adkomst til døren, så ba jeg henne om å puste litt dypere.

Jeg pustet sammen med henne og ba henne herme meg. Jeg løftet forsiktig armene ut fra siden idet hun pustet inn og senket dem idet jeg selv pustet ut, det var en qigong-øvelse en av mine kinesiske studenter hadde lært meg. Annie fulgte stjålent bevegelsene mine mens blikket fortsatt var festet i gulvet. Slik holdt vi på i omtrent en halv time.

Innimellom ba jeg henne forsiktig om å legge merke til hvordan føttene kjentes mot gulvet og hvordan brystkassen utvidet og trakk seg sammen for hvert åndedrag. Pusten hennes ble gradvis langsommere og dypere, ansiktet myknet, ryggraden rettet seg opp en smule og blikket hadde løftet seg til nivå med adamseplet mitt.

Jeg begynte å ane en person bak den overveldende frykten. Til slutt så hun mer avslappet ut og jeg skimtet et smil, en erkjennelse av at vi begge befant oss i rommet. Jeg foreslo at vi skulle stoppe der – jeg hadde stilt nok krav til henne – og spurte om hun ville komme tilbake om en uke. Hun nikket og mumlet: «Du er jammen rar.» 

Etter hvert som jeg ble kjent med Annie, sluttet jeg av notatene hun skrev og bildene hun tegnet at hun var blitt grovt misbrukt av både moren og faren da hun var veldig liten. Den hele og fulle historien ble bare gradvis avdekket mens hun sakte lærte seg å koble seg på noen av de tingene hun var blitt utsatt for, uten at kroppen gikk i ukontrollerbar angstmodus.

Annie begynte å like meg og gledet seg til timene våre, men da hun kom på kontoret, fikk hun fullstendig panikk. En dag hadde hun en flashback av å føle seg opprømt fordi faren snart skulle komme hjem, men senere den kvelden forgrep han seg på henne. For første gang gikk det opp for henne at hodet hennes automatisk forbandt opprømthet over å treffe noen hun var glad i med skrekken for å bli misbrukt.

Pasienter som Annie gir oss kontinuerlig grunner til å finne nye måter å hjelpe folk til å regulere agitasjon og ha kontroll over sin egen fysiologi på. Det var slik kollegaene mine ved traumesenteret og jeg snublet over yoga. Etter vår vellykkede pilotstudie, etablerte vi et terapeutisk yogaprogram på traumesenteret. Jeg tenkte at dette kunne være en mulighet for Annie til å utvikle et mer omsorgsfullt forhold til kroppen sin, så jeg oppfordret henne til å prøve.

Den første timen var vanskelig. Bare det at instruktøren var borti henne for å justere en stilling, var så skremmende at hun dro hjem og kuttet seg – det defekte alarmsystemet hennes tolket selv en forsiktig berøring på ryggen som et overfall. Samtidig innså Annie at yoga kunne være en hjelp til å frigjøre seg fra den konstante fornemmelsen av fare som satt i kroppen. På min oppfordring kom hun tilbake uken etter.

En av de yogastillingene som var vanskeligst for Annie å tåle, var en som ofte kalles Happy Baby, der man ligger på ryggen med knærne kraftig bøyd bakover og fotsålene pekende mot taket mens man holder i tærne med hendene. Dette dreier bekkenet i en vidåpen posisjon. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette gjør at et voldtektsoffer føler seg ekstremt sårbar. Og så lenge Happy Baby (eller en hvilken som helst annen stilling som ligner den) utløser full panikk, vil det være vanskelig å være intim. Å skulle lære å bli komfortabel i Happy Baby, er utfordrende for mange av pasientene i våre yogaklasser.

Når man føler seg trygg i sin egen kropp, kan man begynne å oversette tidligere overveldende minner til språk. Etter at Annie hadde praktisert yoga tre ganger i uken i et år, merket hun at hun kunne snakke mer fritt med meg om det hun hadde vært utsatt for. Det opplevde hun nærmest som et mirakel. En dag, da hun veltet et vannglass, reiste jeg meg og gikk mot henne med en eske tørkepapir og sa: «Jeg skal tørke det opp.»

Det utløste en kort og intens panisk reaksjon. Men hun klarte raskt å ta seg inn igjen, og forklarte hvorfor akkurat de ordene gjorde henne så opprørt – det var det faren hennes pleide å si etter at han hadde voldtatt henne. Annie skrev dette til meg etter timen: «La du merke til at jeg klarte å si de ordene høyt? Jeg trengte ikke å skrive dem for å fortelle hva som foregikk. Jeg mistet ikke tillit til deg selv om du sa de ordene som trigget meg. Jeg skjønte at ordene er triggere, og ikke grusomme, unevnelige ord.»

Annie har fortsatt med yoga, og å skrive til meg om erfaringene hun gjør seg:

«I morges var jeg på en yogatime på et nytt studio jeg har begynt å gå på. Instruktøren snakket om å puste helt på grensen til hva vi klarer, og så kjenne på den grensen. Hun sa at hvis vi kjenner pusten, er vi i nået, for vi kan ikke puste i fortiden eller fremtiden. Det føltes helt fantastisk å gjøre pusteøvelser etter at hun hadde sagt det, som om jeg hadde fått en gave. Noen av stillingene er utfordrende for meg. Det opplevde jeg to ganger i dag. Den ene var den hvor du har bena opp som en frosk og den andre når du puster skikkelig dypt helt ned i bekkenet.

Jeg kjente at panikken bygget seg opp, særlig i pustestillingen, som at nei, dette er ikke en del av kroppen jeg vil kjenne på. Men så klarte jeg å hente meg inn igjen. Jeg sa til meg selv at jeg skulle kjenne på at den delen av kroppen bar på noen erfaringer, og så bare slippe det. Du trenger ikke å bli der, men du trenger heller ikke å gå din vei, bare bruk informasjonen du får. Jeg vet ikke om jeg har klart å gjøre det på en så bevisst måte før. Det fikk meg til å innse at hvis jeg kjenner etter uten å være så redd, blir det lettere for meg å stole på meg selv.»

I en annen melding reflekterte Annie rundt endringene i livet hennes:

«Jeg har langsomt lært meg til bare å ha følelser, uten å bli overmannet av dem. Livet er lettere å håndtere. Jeg er mer avstemt i dagen og mer til stede i øyeblikket. Jeg tåler fysisk berøring bedre. Mannen min og jeg koser oss og ser på tv, tett inntil hverandre i sengen ... et kjempeskritt. Alt dette har hjulpet meg til endelig å føle en intimitet med mannen min.»

Les mer om boken «Kroppen holder regnskap», som teksten er hentet fra.