Han ender nok opp som lærer

I min oppvekst fantes det ikke karriereveiledere. Det var heller ingen kultur for å lytte til hva hjertet lengtet etter eller kjenne etter om du brant for noe. Generelt var det ikke kultur for å kjenne etter. Stort sett var det sånn at karriere ble valgt idet man enten valgte mekken eller allmenn etter ungdomsskolen. Gikk du mekken ble du i bygda og jobba manuelt, hvis du gikk allmenn måtte du nesten ut og studere. Hvis du ikke gikk lei etter 3.året, da begynte du å jobbe i butikk. «Han ender nok opp som lærer» var betegnelsen på de som virret i sitt veivalg på Universitetet. Men var det en ting her i verden jeg absolutt ikke skulle bli, så var det lærer. 

Ikke det at det forelå noen plan. Men jeg skulle absolutt ikke bli maskiningeniør, lærer eller prest.

Så uten en indre kompassnål, måtte andres utsagn veie tyngst. Ryktet sa at min datalærer mente jeg hadde talent innen faget. Basert på dette ryktet søkte jeg derfor på dataingeniørlinja, men kom på venteliste. Så i stedet ble det et meningsløst år med matematikk og fysikk på Universitetet, siden jeg nok trodde at mange trodde jeg var god på det. Men det var jeg jo ikke. Og absolutt ikke interessert.

Etter et år i militæret, kom jeg fram til at møbelingeniør måtte være helt i min gate, av en eller annen grunn. Det var bare en linje i landet, og der kom jeg inn. Kanskje ikke så rart, siden jeg var den eneste som hadde søkt. Derfor ble linja lagt ned, og jeg fikk tilbud om å studere til å bli maskiningeniør i stedet. Det takket jeg ja til. Kanskje mest fordi jeg ville motbevise min egen forutinntatte mislykkethet innen faget. Etter tre lange, kjedelige år ble jeg nesten kvitt min faglige mislykkethet. Jobb fantes ikke, og ikke hadde jeg så lyst på det heller. Så da tok jeg et år på Kjeller og studerte miljø og energi, fordi jeg tenkte at det kan vel aldri være feil. Men jobb ga det ikke. Før noe senere, da jeg tilfeldigvis (uten jobbintervju) fikk jobb på den lokale, ekspansive møbelfabrikken. Da denne fabrikken hadde forgreninger til Gudbrandsdalen fant jeg meg selv plutselig der nede i to år som en slags planleggingskonsulent. Hyggelige folk, men akk så kjedelig jobb. Og et ganske nonpulserende uteliv.

Tilfeldigvis traff jeg noen som mente jeg burde studere på Ås og ta master. Så da gjorde jeg det, for å unngå mer kjedsomhet og for å spe på studielånet (på en negativ måte). Tre tøffe og småkjedelige studieår senere var jeg sivilingeniør i miljøfysikk. Men fremdeles uten en god karriereplan. Så da ble jeg plutselig trainee i Hamar i to år (de ville få ungdom tilbake til regionen). Men som litt egenrådig nordmøring ville ingen (naturlig nok) tilby meg ekte jobb i etterkant. Så hva gjør man da? Jo, man flytter til en by man aldri har vært i før (Fredrikstad) og drar til Hellas til en liten, stille øy i to måneder. Den ble omtalt som «the land of tranquility» men mer presist burde den blitt presentert som «the land of the noisy mopeds».

Tilbake i Fredrikstad ble det etter et par uker utlyst en jobb som mattelærer (ca 34% stilling eller noe slikt). Full av hybris etter å ha hatt et halvdagskurs i grunnleggende Excel internt i en bank følte jeg meg nesten overkvalifisert. Søknaden var frimodig, kreativ og dristig. Men det ble ikke noen tid til å gå og vente spent på svar, for plutselig trivdes vi ikke i Fredrikstad. Av en eller annen grunn framstod plutselig Smøla som et attraktivt sted å bo (?). Så vi dro opp et par dager senere og fikk en omfattende omvisning på øya av en småsvett og kanskje litt overkompenserende representant fra kommunen. Men vel tilbake i plysjsofaen på det slitte pensjonatet kom vi på at det ikke var mulig å trives på Smøla. At jobbmuligheten var å pakke fisk på fiskemottaket kan ha vært en medvirkende årsak. 

Så da var det bare å bestemme seg for å trives i Fredrikstad (noe som skulle vise seg å være såre enkelt). Etter litt somling var vi tilbake i plankebyen, og idet jeg åpnet posten viste det seg at jeg skulle på jobbintervju om to timer. Så da var det bare å stryke skjorta og møte uforberedt på intervju. Merkelig nok fikk jeg jobben, heldigvis.

Men det var hele tiden meningen at denne fine jobben skulle være en bijobb helt til jeg fant ut hva jeg egentlig ville. For jeg skulle jo egentlig ikke bli lærer, jeg tenkte bare at jeg i hvert fall kunne gjøre en like god jobb som de lærerne jeg hadde hatt. 

Nå, en god del år senere venter jeg fremdeles på å finne ut hva jeg egentlig skal bli. Men det blir i hvert fall ikke prest, tror jeg.