Nytelse krever ytelse!

Per Fugelli (professor i sosialmedisin) i samtale med Egil Hamnes - fra tidsskriftet Flux nr. 32

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, var gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år.»

«Vi må erkjenne at virkeligheten ikke finnes der ute, den skapes inni hodene våre.»

FLUX: Hva betyr nytelse for deg?

FUGELLI: Hva betyr det for deg?

FLUX: Nytelse er ikke det samme for meg som for deg. Jeg ser for meg en tilstand av ro og harmoni.

FUGELLI: Så lenge det ikke blir det italienerne kaller «dolce farniente», som direkte oversatt betyr «søt intethet» – en tilstand av bomullsaktig behag, der du sitter på en sky og gynger høyt i det blå, som det heter i sangen. Nytelse må være noe villere og farligere, mer kortvarig. En analogi til dette kan være nervecellen, som etter en impuls går inn i det vi kaller en refraktær periode. I denne perioden er ikke nervecellen mottakelig for nye impulser, bokstavelig talt – den bygger opp en ny følsomhet. Slik er det kanskje også med oss mennesker, hvis vi får for mange sanseinntrykk etter en «peak» vil vi ikke være i stand til å ta imot og behandle disse inntrykkene på en god nok måte. Det vil gå inflasjon i nytelsen.

FLUX: Så for å kunne nyte, må du også avstå fra sanseinntrykk en stund?

FUGELLI: Ifølge epikureerne må du det. Epikur var kjent som nytelsens filosof, og han la vekt på at avholdenhet var viktig for å kunne oppnå kvalitativ og intens nytelse. Hvis ikke blir du trett.

FLUX: Er det derfor det senmoderne mennesket er så trett og slitent – for mange inntrykk på for kort tid?

FUGELLI: Det er en essens i dette som er vesentlig. Tretthet er en urmenneskelig, naturlig tilstand. Bl.a. sies det at afrikanere er gladere og lykkeligere enn oss nordmenn, i vår kapitalistiske sansetornado. Men dette gjelder ikke for alle afrikanere. Mange har kroniske depresjoner, de er utmattet og trette – fordi de bor i fattige områder, har knapp tilgang på det mest nødvendige for å overleve – og fordi de blir sinnsmessig bombardert av død og lidelse.

Frihetens øyeblikk

FLUX: Hvorfor er synd-begrepet koplet så sterkt opp imot nytelse? I stunder hvor mennesket oppfatter at det har det godt, vil det også få dårlig samvittighet: Dette har jeg ikke fortjent.

FUGELLI: Siden jeg kommer fra Stavanger-området, er jeg godt kjent med denne mekanismen. Det de fleste forbinder med nytelse, er først og fremst erotikk, så gastronomisk nytelse (god, fet mat, dyre viner, giftige oster) og edel tobakk. Mens religionene fremdeles hadde makt over oss ble dette sett på som synd. Nå har de ikke lenger det samme grepet. I stedet har helsevesenet kommet; du kan få kjønnssykdommer, du blir overvektig, pass på hjertet ditt nå, du får lungekreft og gudene vet hva du ikke får. Det som før var synd, er nå usunt. Dette har nok mange i bakhodet, de kjenner denne dårlige samvittigheten murre. Men andre trosser denne risikoen – de synes sågar at opplevelsen blir bedre av at den er forbudt – et fandenivoldsk pluss, kan du si. Da blir nytelsen også et opprør, og vi føler at vi tar kommandoen selv.

FLUX: Så da kan vi si at dette opprøret er et uttrykk for individualitet i positiv forstand?

FUGELLI: Det kan du trygt si. Vi våger synden i et «frihetens øyeblikk», ifølge Jens Bjørneboe. Vi griper øyeblikket, lever det og tar tak i vårt ellers så konforme liv gjennom et slikt kortvarig anarki. Denne tendensen ser vi også i vårt mer og mer skreddersydde, maskerte og overkontrollerte samfunnsliv: Det blir større behov for opprør, protest, ulydighet og ungdommelig ekstremsport.

FLUX: Altså større polarisering i samfunnet.

FUGELLI: I «Vidunderlige nye verden» beskriver Aldous Huxley det ekstremt konforme samfunn, der alle lever i en søt intethet, de vegeterer i en lykkelig kjedsomhet der det ikke fins verken smerter eller drama. Alle – bortsett fra en, nemlig Villmannen. Han forsvarer syfilis, sult og retten til å oppleve smerte. Han understreker på en glimrende måte nødvendigheten av synd, fare og smerte – tilværelsens lidelse – som jo er nødvendig for at livet skal bli levende.

FLUX: Og her kommer vel også friheten og individualiteten inn, at hvert menneske har rett til å fortolke sitt eget liv, uavhengig av andre.

FUGELLI: Nytelse er et dypt individuelt fenomen, et personlig prosjekt som er mangfoldig som menneskeheten selv. Den nytelse som jeg opplever som misunnelsesverdig, er den som kunstnere og forfattere opplever, når de sliter, strever og møter motstand over lengre tid – og så plutselig forløser uttrykket seg. Akkurat denne følelsen av skapelse som gir ny innsikt, ny form og denne følelsen tror jeg er formidabel selve essensen av nytelse. Ellers kjenner jeg flere fiskere fra Værøy og Røst ytterst i Lofoten godt. Disse menneskene er kloke, underlige og fantastiske historiefortellere. Deres opplevelser koplet til samspillet mellom hav, båt og mann har også mye av det samme i seg – nemlig følelsen av gjennom kyndighet og vågemot å ha brakt sin båt gjennom storm og farlige farvann. Nærheten til naturen og elementene gjør dem lykkelige.

FLUX: Kan disse to på sett og vis ulike perspektivene på nytelse være uttrykk for noe av det samme? De stoler på sin egen dømmekraft, og sine egne egenskaper, selv når de møter motstand utenfra.

FUGELLI: Det tror jeg så absolutt. Det de opplever er bekreftelsen på at de behersker noe, at de har valgt noe som er riktig for dem. Det de opplever gir mening, men også mye motstand. De må stå imot lange perioder med tvil og uro, kanskje også kjedsomhet.

Anleggsarbeid

FLUX: Hvordan er nytelsens kår i dag?

FUGELLI: Bedre enn på lenge, ja kanskje bedre enn noensinne. Og i Norge: Bedre enn i noen annen del av verden. Men vi er ikke flinke nok til å gripe denne gylne muligheten vi har blitt gitt. Kanskje har nytelse et ufortjent dårlig ord på seg – det ryktes at det er lettvint, men det stemmer jo ikke. Genuin nytelse krever anleggsarbeid, det krever et modig menneske som har refleksjonsrom, som kjenner etter, og som stjeler seg tid og ro til selvfordypelse. Nytelse krever ytelse. Vi kommer ikke utenom oss selv, vi må ha fred og ro for å dyrke dette indre rommet. Det senmoderne menneske er dessverre alltid sansemessig opptatt, så når nysgjerrighet, nedbrutthet og dødsdrift banker på døren, er det opptatt.

FLUX: Det er et gjentagende trekk hos mennesker som har blitt utsatt for ulykker av ulik karakter, som har opplevd katastrofer og overlevd – at de har fått en ny sjelelig dybde og en større takknemlighet og ydmykhet overfor tilværelsen. De blir bedre til å ta seg tid og gjøre ting ut av glede og ikke av plikt.

FUGELLI: Som lege har jeg sett dette ofte. Det er et paradoks at sykdom betraktes som forferdelig av helsevesenet, mens den samme sykdommen for mange er foranledningen til en bedring i deres livskvalitet. De ser ting tydeligere, de finner sin kraft og begynner å plukke blomster i stedet for aksjer. Det er tre grupper mennesker, nemlig kronisk syke, funksjonshemmede og mennesker fra Værøy og Røst – som alle har de samme kvalitetene; de er kloke, tenksomme, originale, vennlige, snille og selvstendige. Dette tror jeg skyldes deres nødvendige isolasjon, der de har fått tid til å dyrke sitt indre fredsrom. For at andre også skal komme dit hen, må de stoppe tanketyver og tidsrøvere, og ta et kurs i kunsten å si nei. Dessuten må vi ikke glemme det grekerne kaller «nimiety», som kan oversettes til ”formegethet” (eng: ”too much-ness”). Dette er nytelsesfiende nummer en!

Bombardert med elendighet

FLUX: Vi møter mange krav om prestasjoner og vellykkethet. Kanskje blir også nytelsen satt i samme kategori, slik at vi skal prestere nytelse.

FUGELLI: Filosofen Seneca sa at for å nærme seg lykken, må mennesket forsone seg med at det aldri vil nå den – ikke totalt. Vi må være innstilt på å oppleve nok, ikke alt. Men dette er ikke dagens tabloide medier med på. De fyrer opp under vår voksende polarisering av tilværelsen, i sant og usant, helt eller skurk, godt eller ondt. Nå er toleranse et skjellsord – jeg har lagt merke til at flere politikere bruker ordet null-toleranse. Vi er mer redde enn vi var, og det er ikke bra. USA går til krig på grunn av sin frykt, vi i trygge Norge kjøper sikkerhetsutstyr som aldri før, vekterne må passe på oss. Det som er skummelt, er at dette er en selv-akselererende prosess. Frykt avler tiltak mot frykt.

FLUX: Hva skyldes den økende frykten? Hva er vi så redde for?

FUGELLI: Menneskene trenger og liker forandring, tror jeg, men i dag går forandringen for fort for oss. Våre basale behov er dekket; nå er vi engstelige for at vi skal miste jobbene våre, at vi ikke skal klare å henge med i utviklingen, vi er redde for å stå utenfor. Medienes rolle er også viktig. De overdriver alle farer. Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, var gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år. Det er narkomane med sprøyter over alt, kjemikalier i teddybjørnene, mobilene griller hodet ditt og joggeskoene dine kan eksplodere når som helst. I tillegg blir vi bombardert med all verdens nød og elendighet fra vi er små, og apokalyptiske økologiprofeter mener jorden er inne i sin siste time. Dette er godt stoff, vi skremmes nærmest til å kjøpe avisen – før det er for sent!

FLUX: Hva kan vi gjøre som enkeltmennesker som ikke ønsker å la frykten bestemme vår hverdag?

FUGELLI: Vi må erkjenne at virkeligheten ikke finnes der ute, den skapes inni hodene våre. Vi må tre ut av våre selvpålagte, indre ghettoer og besøke våre naboer, utforske verden, ikke la andre bestemme at hvis du beveger deg i Oslo Øst en sen nattetime, så blir du høyst sannsynlig ranet, stukket ned og voldtatt av mørkhudede menn. Ikke høre på Carl I Hagen som vil klone sitt forkvaklede og fryktsomme, ensrettende verdensbilde inn i den norske folkesjelen. Vi må ha politikere som tør å være politisk ukorrekte, som har en overbevisning og et sett med verdier som de vil styre etter. Som har ryggrad nok til å si at «dette står jeg for, så får heller velgerne si ja eller nei til det».