Lytt til din indre motarbeider

Det stadig mer byråkratiske skolesystemet skaper massevis av arbeidsplasser på etter hvert ganske tynt produktivt grunnlag, skriver lærer Egil Hamnes.

Det topptunge sjiktet kan forsvare sin eksistens med lærerens to store tragedier her i livet: at skolen må kvalitetssikres og utvikles. Kvalitetssikres fordi prestasjonene må løftes, lærerne må bli flinkere og alles rettigheter må lovfestes og dokumenteres i alle himmelretninger.

Utvikles fordi skoleverdenen svømmer i et hav av mer eller mindre gode pedagogiske innfall, verktøy og forskningsresultater som passe kompetente mellomledere og konsulenter kan boltre seg i på studieturer, seminarer og forgjengelige glimt av guddommelig innsikt (som en parantes kunne man ønske seg at fagstoffet var livsrelevant og elevene indre motivert for å lære, men det toget har vel gått, hvis det i det hele tatt var innom stasjonen).

Ledersjiktets store frustrasjon er lærernes manglende evne til å legge seg flate og hylle denne uendelige strømmen av visjoner, forskrifter og pålegg. Det gjør vondt når hallelujaropene uteblir på kick-off for nytt IT-system. Hvorfor denne motstanden?

Det handler nok om realisme og motarbeiderskap. Det er jo en kjensgjerning at implementering av nytt IT-system medfører minst tre år med knot, oppjustert anginafarenivå og tydelig dropp i livskvalitet før det begynner å nærme seg funksjonelt nivå.

Som det absolutt lavest plasserte individ i skolesystemets hierarki, blir læreren stadig utsatt for en massiv strøm av byråkratisk nedfallsfrukt. Retningen er alltid ovenfra og ned (selv om det er såkalt åpent for innspill). Problemet er at denne frukten er lite pedagogisk næringsrik og smaker vondt rent didaktisk.

Som lærer kan man bli dypt forundret over hvor systematisk det bommes med å treffe sitt publikum på hjemmebane. Vi er opptatt av hva som kan gjøres for å få til bedre timer for både elever og lærere. Vi er mindre opptatt av høringsrunder og fylkets nye organisasjonsstruktur (så rart det enn kan høres ut).

En forklaring kan være at ledelsessjiktets virkelighetsbilde er forvrengt. Kanskje ikke så rart, med tanke på kompleksiteten i det minefeltet som undervisning er. Et salig sammensurium av personligheter, fagstoff og kuriositeter som Excel-baserte tallgrunnlag og sneversynte undersøkelser aldri får med seg. Men med blodfattige tall foran seg, er det mulig å knekke de store spørsmålsnøtter i en temperert fantasiverden.

Når disse fantasifostrene skal sendes ned i skolens organisasjonssjakt, vil alt være såre vel helt til den dagen de skal såkalt implementeres og presenteres for ulveflokken – lærerne. Uheldigvis er det ikke samsvar mellom kart og terreng. Da må terrenget tilpasses slik at kartet forblir den gode ideen det var vedtatt å være.

Mange ledere spør seg nok hvorfor ikke lærere endrer praksis når de har blitt utsatt for såpass mye ytre press? Svaret må være at læreren har mobilisert sin indre motarbeider. Noen er mer motarbeider enn andre, og noen er det mer eksplisitt enn andre. Men min påstand er at uten denne motarbeideren ville den norske skolen vært mye dårligere enn den er i dag.

Forslag, forskrifter og pålegg som vanskeliggjør god undervisning skal motarbeides. Det er ikke norsk å ty til vold og kaste råtne poteter. Det handler mer om å ta på seg den pedagogiske allværsjakka, ignorere innspillene og fortsette som før. Dette kan høres negativt og trangsynt ut, men det er samtidig en god lukt av konservatisme her: Man skal få lov til å utvikle sitt håndverk i fred, og saktmodig få lov til å la det heve som en didaktisk gjærbakst.

Samtidig må enhver organisasjon ha individer som gjør at det blir litt friksjon. Om ikke annet så medfører det i hvert fall at det skapes varme på arbeidsplassen.

Egil HamnesSamfunn