Dette er like mye en flukt som en feiring

Det nærmer seg den tiden av året. Ja, snart er det vår, og da dukker de opp igjen. De gærne, unge, lykkelige og frie. Russen selvsagt, endelig er det deres tur og de skal virkelig vise oss andre hvor glad og vill man kan være på en gang.

Akkurat den ekstatiske tilstanden av livslykke virker likevel noe krampaktig. Man skal virkelig være indre motivert for å ha det gøy og være crazy hele tiden, og det spørs om avslutning av tretten års skolegang har en slik makt over et menneske. Kanskje er det derfor det er nødvendig med et spekter av sentralstimulerende midler for å komme i flytsonen.

Faktum er at dette like mye er en flukt som en feiring. Bort fra prestasjonspresset, fra prøvene og framføringene. Diktanalysene og Pytagoras. I stedet det herlige limboet som busstilværelsen representerer. Ansvarsløst durende langs en evig motorvei, langt fra skolen og samfunnet for øvrig. Uten ansvar for hverken holdeplasser, tidtabeller eller folkeskikk. De eneste passasjerene man trenger å ta på er litt yngre jenter som har kastet fra seg så vel den kritiske sansen som integriteten og som er veid til å være akkurat passe deilige ofre i den ambulerende #metoogeneratoren som en russebuss jo er.

Men det virker som om noe ikke er helt på plass. Er det negative medieoppslag, vanlige folks lite oppdaterte musikksmak, angsten for de kommende eksamenene eller tanken på det uendelige livet etter skolen som gir festen en bismak? Uansett virker det som om russen tar seg sammen for å framstå euforisklykkelige og stolte – for ikke å avsløre den krampaktige realiteten.

Innerst inne tror jeg russen så altfor godt vet at de egentlig ikke har noe å feire. Hva skulle det egentlig være? At de har kommet et godt stykke ut i den siste terminen, at de kanskje er ferdige med de fleste (avgjørende) terminprøvene, men at de definitivt ikke er ferdige ennå? Feire muligheten til å kunne ta eksamen, vel å merke i begredelig fysisk forfatning etter å ha maltraktert immunforsvaret og utsatt seg for det som må være virusenes Woodstock?

Og skulle man da hangle seg gjennom eksamenene og få vitnemålet – hva er det egentlig verdt? Det er ikke sånn at samfunnet åpner dørene selv om man har det stusslige papiret i hendene. For hvem er det vel som ikke har videregående, for ikke å si en master i dag?  I de riktig gamle dager var examen artium noe. Det åpnet dører inn i eksklusive gemakker og bar bud om lysende karrierer, sosialt vellykkede liv og vidløftige nekrologer i lokalavisa.  

Selve feiringen er det også mulig å være rimelig kritisk til. Utførelsen er forutsigbar, kjedsommelig og kostbar (særlig det siste). Originalitet og dybde er ukjent i dette feltet. Selv om de med sine såkalte konsepter og forseggjorte bussinnredning lar oss tro at de har noe å fare med, ender du opp med å se uniformerte ungdommer som flykter inn i rusens søte intethet.

Det fantes tider da russ hadde såpass intellektuelt overskudd at de fyrte av velreflekterte spark mot samfunnet og mot bestående institusjoner. Om man ikke lærte så mye, kunne man humre litt av friskheten og observasjonsevnen. Dessverre har nivået falt gradvis. Ser man bort fra en løssluppen sjarmoffensiv i ditt lokale 17. maitog, står russen beskjemmet igjen med sitt renomméskjegg i den folkelige postkassa. Vi har altså bare innpakning og null innhold.

Her kommer et forsvar for russen. De har overtatt en tradisjon som har overlevd alt for lenge. Tradisjoner skal jo holdes i hevd. Således er de produkter av samfunnets indre justis og kan ikke anklages for det. Her må vi også ta med tidsånden i regnskapet. Er ikke nytelsessyken vår felles fiende nummer en?

Tradisjonene og ritualene som preger samfunnet vårt blir regelmessig og systematisk utvannet og forflatet.  Hvordan kan vi bortforklare den ukritiske innlemmelsen av Halloween, for eksempel? Som for små barn nå er å regne som en festdag uten friksjon, der målet er å hente inn så mange kilo sukkerholdig vare som mulig? At skikken handler om å hedre de døde passer ikke inn i hyggen, og har ikke den samme søte smaken.

Når russen kommer med bussen sin midt i skoletida og løper rundt i skolegården ravende fulle er det hverken moro, imponerende eller inspirerende. Men det er verre at russeforeldre kommer kjørende i ens ærend for å bivåne seansen, livestreame det på Facebook og bejuble den tragiske opptredenen, som om dette er en prestasjon og noe de er stolte av at avkommet har fått til.

Men årets russ – og foreldre – blir sikkert mye bedre

Egil HamnesSamfunn