Kunsten å motstå faglig utvikling
De fleste elevene strammer seg opp ved skolestart, og ser fram til en ny begynnelse og mulig faglig restart. Likevel blir mange innhentet av virkeligheten og personlighetens ugjenkallelige tyngdekraft nå utpå høsten.
I matematikk er dette kanskje tydeligst. Her er det få som er indre motivert og virkelig spiller på alle energiens strenger for å gjøre det så godt som mulig. I det hele tatt er det mange som har et ytenivå godt under sin egentlige evne. Det er naturligvis mange grunner til det, men her følger en slags artsbestemmelsesnøkkel: Hvordan oppdage underytere i ditt nærmiljø som matematikklærer.
Mulig dette er gammeldags, men det finnes to hovedtyper underytere; gutter og jenter. Denne inndelingen er naturlig når man tar hensyn til at jenter ofte undervurderer sine egne prestasjoner, mens gutter er på andre siden av skalaen.
Tar man for seg jenter først, er det mye psykologi inne i bildet. Blant de som presterer dårligst, har man de sårede. De som har opplevd gang på gang at de ikke har mestret matematikk, og som har blitt så skadet på veien at de vil unngå den slags sår for enhver pris. Her er selvfølelse direkte koblet opp mot om man klarer et mattestykke eller ikke. De vil derfor ikke jobbe i timen – fordi de vet de aldri vil få det til, og hvis de får til noe ser de på det som ren og skjær flaks. En kosmisk tilfeldighet. Her er det svært vanskelig å få selvtillit til å vokse på noe som helst plan. Det er absolutt mulig, men krever svært positive og oppmerksomme omgivelser.
Så har vi de jentene som ikke kan stå inne for at de får til matematikk av rent imagemessige grunner; feikerne. Innerst inne har de nok lyst til å mestre matematikk og få en god karakter, men den sosiale kostnaden ved å være såkalt nerd er for stor. De kan godt begynne på en oppgave, men møter de på en hindring vil de stoppe opp og benytte anledningen til å høylytt annonsere hvor lite matte de kan. Å ikke ha såkalt «mattehjerne» kan indirekte bety at man er mer i kontakt med sine følelser og indre sjelsliv, noe som verdsettes høyere. Selv om de ofte med liten innsats kunne ha klart betydelig mer.
Guttene er interessante forskningsobjekter innen fagfeltet underyteri. En klassiker er keiserne, som har enorm matematisk og generell selvtillit. Disse ser klasserommet som sin personlige lekegrind, der de andre er en miks av publikum og undersåtter. De mestrer faget godt, men ser det som sin medfødte rett å ha med et minimum av utstyr, ikke ta notater og bare gjøre et utvalg oppgaver (muntlig). Underveis skal de strø om seg med vitser og generelle vittigheter, og regner med at dette faller i god jord hos allmuen.
En annen interessant gruppe blant guttene er de anemiske. Her er 70-tallsungdommens opprørstrang erstattet med manglende livsgnist og matematisk torskeblikk. Viktigst for disse er å komme seg gjennom timene uten at pulsen stiger. Deres fremste forsvarsteknikk er å være mentalt frakoblet, slik at ingen kunnskap kan få lov til å feste seg eller utvikle seg på noe nivå. Denne seleksjonsteknikken krever at de makter å være i standbymodus gjennom en hel time, og ethvert forsøk på kommunikasjon er som å legge igjen beskjed på en svarer.
Den siste gruppen som tas her, er manipulatorene. De er veldig opptatt av å bli likt av alle, særlig av læreren. Samtidig skal de forsøke å komme seg gjennom timen uten å gjøre noe som helst. Dette er en vanskelig balansegang som krever stor psykologisk innsikt og gode talegaver. De vil kartlegge deg som person og forsøke å avlede deg til å snakke om noe du er interessert i. Spørre deg hvordan det går. Samtidig skal de ha taktikker for å unngå å bruke hjernen matematisk: Skrive rett av fasit, skrive av naboen eller bare rett og slett skrive noe slik at det ser ut til at de jobber. Aldri, under noen sammenheng spørre om hjelp, men gjerne henvise læreren til andre som nok trenger det mer.
Artsmangfoldet lenge leve. Kjedelig blir det i hvert fall ikke.