Er du den samme i dag som du var i går?

Astrid reiser alltid med sin egen teletransporter. Turen fra Jorden til Mars pleide å ta flere måneder, i fullpakkede romskip som ikke sjelden var utsatt for ulykker. Astrids Teletransport Express (ATE) skapte en helt ny situasjon for de reisende. Samme turen tar bare noen få minutter, og så langt har det ikke skjedd en eneste ulykke.

Men nå har en misfornøyd kunde gått til sak. Han hevder at ATE har drept ham! Saken handler om hvordan teletransporteren virker: alle cellene i den reisendes hjerne og kropp blir scannet og ødelagt før den scannede informasjonen blir sendt til Mars og satt sammen igjen. Den personen som blir satt sammen på Mars har akkurat samme utseende, tanker og følelser som den personen som ble lagt i dvale på Jorden og sendt gjennom rommet. Men nå har altså en tulling gått til sak fordi han mener at det som faktisk skjer er at man blir drept og erstattet av en kloning.

Astrid synes dette argumentet virker absurd. Hun har jo selv brukt teletransporteren mange ganger, og hun føler seg ikke død. Og hvordan er det i det hele tatt mulig å gå til sak og hevde at man er blitt drept? Likevel føler Astrid seg bittelite grann usikker neste gang hun går inn i teletransporteren og gjør seg klar til å trykke på startknappen. Er hun i ferd med å begå selvmord?

Kilde: Derek Parfit, Reasons and Persons (Oxford Univ. Press, 1984), kapittel 10

Hva er det som avgjør om vi fortsetter å være den vi er? Mange vil si at det avgjørende er at kroppen fortsetter å være den samme. Men dette er ikke helt riktig. For det kan jo tenkes at alle kroppsdelene skiftes ut med kunstige erstatninger. Det er nok mer riktig å si at vi vedvarer å være den vi er så lenge vi beholder vår mentale utrustning og bagasje. Du er samme person i dag som du var i går fordi du har noenlunde samme minner og planer og personlighet i dag som du hadde i går. Og tilsvarende er du død når det ikke lenger finnes noen som våkner opp og tenker at vedkommende er deg.

Denne teorien om personlig identitet virker rimelig. For eksempel føler vi at Kafkas historie Metamorfose – om en mann som våkner opp en morgen og har fått kroppen til en bille – stemmer overens med noen av våre grunnleggende intuisjoner. Vi forstår umiddelbart at mannen fortsetter å eksistere som en bille, at sjelen hans har forflyttet seg til en annen kropp. Det som er avgjørende for at en person fortsetter å være den samme er slik sett ikke det som skjer med kroppen. Det avgjørende er det som skjer med sjelen.

Men dette er kanskje heller ikke helt riktig. For selv om vi ville beholdt vår mentale utrustning og bagasje hvis vi reiste med teletransporteren, virker det innlysende at det i en slik situasjon lages en kopi av oss, altså en kloning. Og en kloning er det samme som det som blir klonet kun i den forstand to identiske CD’er er de samme: de har akkurat samme utseende og innhold, men er likevel atskilte objekter. Skader du den ene, kan du fortsatt spille den andre.

Astrid vet selvsagt hvordan teletransporteren virker. Hun synes bare ikke det er så farlig at maskinen strengt tatt lager en kloning. Det er viktigere, synes hun, at hun kan gå inn i boksen og våkne opp på en annen planet. Den fysiske mekanismen er irrelevant.

Du synes kanskje Astrid høres litt overfladisk ut. Men forestill deg at du en natt for lenge siden ble kidnappet og kjørt gjennom teletransporteren. Tenk deg at den personen som kom ut av prosessen, ble fraktet tilbake til sengen din uten å få vite hva som hadde foregått. Poenget er at du ikke ville ha merket forskjell, du ville hatt akkurat samme opplevelse av livet som du ellers hadde hatt. Det ser altså ut til at bruk av teletransporteren i hvert fall i enkelte tilfeller ikke gjør noen forskjell for hvordan en person opplever sitt liv og sin verden.

Så det er kanskje feil å spørre om Astrid etter å ha reist med teletransporteren er en kloning av den hun var, eller om hun er “den samme” som før. Kanskje vi heller skal spørre hva som egentlig er viktig. Og svaret er kanskje at det som er avgjørende for vår identitet, er at vi beholder den mentale utrustning og bagasje vi hadde tidligere, uansett hvordan dette oppnås.

Fra boken Grisen som ville bli spist av Julian Baggini, utgitt på Flux i 2006.