En mørk hemmelighet om min barndoms kosthold

Jeg var svært fornøyd med min tiltro til «verdens beste kosthold» — det amerikanske. Så begynte jeg å studere helseeffekten av animalsk protein.

En gyllen morgen i 1946 var det bare stillhet på gården vår. Jeg sto i annen etasje på låven med de store, brune dørene på vidt gap, slik at solen kunne fylle rommet. Jeg var en lykkelig tolvåring som nettopp hadde avsluttet en stor gårdsfrokost med egg, bacon, pølse, stekte poteter, skinke og et par glass helmelk.

Far, som da var førtifem, sto ved siden av meg i morgensolen. Sytten år senere, i 1963, fikk far sitt første hjerteinfarkt. Han var sekstien. Da han var sytti, døde han av et massivt hjerteinfarkt. Jeg var knust.

Jeg skulle ønske at familien vår og andre rundt oss hadde hatt tilgang til samme informasjon om mat og helse som vi har nå. Da kunne far ha forebygget, eller reversert, hjertesykdommen. Han kunne ha møtt min yngste sønn (med samme navn som ham) som samarbeidet med meg om boken Kinastudien.

Jeg var den første i familien som studerte på universitetet. Doktorgradsarbeidet gjorde jeg ved Cornell University. Det handlet om hvordan ku og sau kunne vokse fortere. Jeg ville forbedre produksjonen av animalske proteiner — hjørnesteinen i det jeg hadde lært var sunn kost. Jeg skulle fremme helse ved å anbefale inntak av kjøtt, melk og egg. Det var en naturlig oppfølger til mitt liv på gården.

Som ansatt ved Virginia Tech ble jeg faglig koordinator for et prosjekt med underernærte barn på Filippinene. Vi skulle blant annet undersøke den uvanlig høye forekomsten av leverkreft blant filippinske barn. Man trodde det skyldtes høyt inntak av aflatoksin, en muggift i peanøtter og mais. Aflatoksin er et kraftig karsinogen (kreftfremkallende kjemisk forbindelse).

I ti år var vårthovedmål å hindre underernæring. Vi skulle sikre at barna fikk mest mulig protein. En vanlig oppfatning var at mye feilernæring blant barn skyldtes proteinmangel, spesielt fra animalske kilder.

I dette prosjektet avdekket jeg en mørk hemmelighet. Barna som spiste den mest proteinrike kosten, var mest utsatt for leverkreft! Dette var barn av de rikeste familiene. Samtidig ble jeg kjent med et forskningsprosjekt i India. Indiske forskere hadde studert to sett rotter. Den ene gruppen fikk kreftfremkallende aflatoksin, samt en diett med 20 prosent proteiner. Det er tett opptil proteinnivået i vårt vestlige kosthold. Den andre gruppen fikk også aflatoksin, men dietten hadde bare 5 prosent proteiner. Utrolig nok hadde hver eneste rotte i 20 prosent-gruppen tegn på leverkreft. Rottene i 5 prosent-gruppen unngikk kreft.

Resultatene var stikk i strid med alt jeg hadde lært. Jeg risikerte å bli stemplet som kjettersk hvis jeg stilte spørsmål ved proteiner og animalsk mat generelt. Jeg forsket videre, og resultatene ble publisert i de fremste vitenskapelige tidsskiftene. Funnene sjokkerte: Dietter med lavt proteininnhold hemmet utvikling av kreft — uansett hvor mye forsøksdyrene fikk av det kreftfremkallende stoffet. I tilfeller hvor kreften allerede hadde begynt, kunne lavproteindietter blokkere utviklingen nokså drastisk.

Men ikke alle proteiner hadde samme effekt. Kasein, som utgjør 87 prosent av proteinene i kumelk, fremmet alle stadier av kreftprosessen. Protein fra planter, inkludert hvete og soya, var trygt.

Jeg fortsatte karrieren med å lede den mest omfattende kostholdsstudien i biomedisinsk forskningshistorie. «Kinastudien» kartla et bredt spekter av sykdommer, kosthold og livsstilsfaktorer på landsbygda i Kina. Blant alle relevante forbindelser mellom kosthold og sykdom, pekte svært mange mot det samme: Mennesker som spiste mest animalsk mat, hadde mest kronisk sykdom. Mennesker som spiste mest plantebasert mat, unngikk for det meste kronisk sykdom.

Likevel slo jeg meg ikke til ro. Jeg oppsøkte resultater som andre forskere og klinikere hadde kommet frem til. Det var noen av de mest spennende funnene de siste femti årene. Disse omtaler jeg i del 2 av Kinastudien.

Folk er forvirret når det gjelder kosthold. Det handler om hvordan helseinformasjon produseres og spres, og hvem som kontrollerer den. Jeg har lenge vært i kulissene der informasjonen produseres. Med egne øyne har jeg sett hva som skjer. Grensene mellom myndigheter, industri, vitenskap og medisin er i ferd med å viskes ut.

Dette er en redigert versjon av starten på Campell & Campells bok Kinastudien. Velkommen til debatt og dialog rundt boken på Litteraturhuset i Oslo 26. november (se Facebook).