Julehjelpen

Julaften tidlig ettermiddag. Jeg er på en nesten folketom trikk gjennom Oslos julegater. Destinasjonen er KFUM-huset bak Stortorvets gjestgiveri, hvor julen starter om et par timer og hvor alt er tillatt.

Her trenger ikke far å smyge seg inn i skyggen for å styrke seg på “en liten en” når han vil overleve familietragedier. Mor trenger ikke å svelge pillen for seg selv på badet og gjemme glasset, og heller ikke lille Hans trenger å smugrøyke ute i gangen og fekte med armene for å få røyken til å forsvinne fortere. Dette er julefeiringen til døgeniktene og snylterne, de lovløse og gatens fugler som er langt forbi både sigarett med filter, konjakk og hasj. Dette er samlingen for narkomane og alkoholikere av ypperste rang og beste klasse!

Her settes det sprøyter på do, det lates vann i buksen, det er oppkast her og der, og rødspritkaggen er gjemt under en og annen stol. Ivrig samtale pågår, og kommentarene hagler både til oss som verken nyter rødsprit eller heroin, og kameratene imellom.

“Dette er puppa mine, skjønner’u det?”
”Kom hit jenta mi, så kan vi gå og ta en overdose på do!”
”Nei vi får vel ta en pils til gutter!” hvorpå mannen blunker flere ganger med det ene øyet og med overdrevne bevegelser prøver så godt han kan å skjule overføringen av rødsprit fra kaggen til pilsflasken.
”Harru noen gang hatt et ekte mannfolk du’a? Kom til oss under brua så skal du få full pakke, det lover jeg deg.” Rå latter. Ironien sitter løst i kveld.

Jeg glemte visst å nevne familien på fire – to døtre, mor og far – som inntok julekveldsmiddagen både lenge og vel. De gamle og ensomme. De to italienerne som sto og tittet med store øyne på norsk alternativ julefeiring og forsiktig nippet til et glass vann.

Fra Pascal er det kommet lekre konditorkreasjoner. På kjøkkenet stekes 70 kilo ribbe under strengt oppsyn av en akkurat passe outrert og litt humørvariabel chef, som feier oss hjelpere av gårde og himler med øynene over vår uvitenhet om kjøkkenmaskiner. På verandaen står stabler på stabler med yoghurt og Biola, pålegg, småkaker, marsipan og sjokolade, brus i alle varianter og brødstabler i metervis. På bordet i storsalen skal det ikke mangle noe av verken vått eller tørt, og slik skal det være i to og et halvt døgn til ende.

Det gomles og tygges, smiles og gestikuleres, hamstres og gjemmes. Plastposer er det mange av. På sovesalen nede i kjelleren er det allerede flere som har gått til ro, noen direkte etter ankomsten. Utslitte. Det er godt å kunne hvile ut litt. Det er varmt og vennlig her, gudskjelov. I drømmeland kan alt skje: En fyr reiser seg opp i sittende stilling, ser meg rett inn i øynene og proklamerer: “Det går for faen ikke an å fiske i sjøen om det ikke er vann der,” på syngende nordnorsk. Så er han godt fornøyd, detter ned på brisken igjen og snorker kort tid etter.

Oppe svinger en eldre dame i bunad seg i feiende dans med Ronny, som smilende konverserer og fører denne julehjelperen rundt etter smektende julerytmer av Mariah Carey. En ung pike drar seg litt vekk fra det hele og gråter i en krok. Hun får fort klapp og klem av flere andre, ingen skjønner bedre enn disse hvor vondt det kan være å komme seg gjennom dager som denne, med mange minner og forventninger. En stor, snakkesalig dame, for anledningen pyntet i en helseundertrøye, sier til jenta: “Det er greit det, jeg har grått sjæl, jeg, i hele dag for begge unga mine, lenge siden jeg har sett dem nå, savner dem så jævlig. Gråt du jenta mi.”

Inntrykkene blir flere. Disse styggvakre ansiktene, disse egosentriske, velmenende, empatiske og selvdrepende menneskene! Den unge, vakre gutten som sitter for seg selv hele kvelden og iherdig leser Dostojevskij, den gamle mannen som så vidt kan gå og som etter femten ganger med “neida, neida jeg trenger ingenting”, drister seg til å be om et glass helmelk og en smultring, 26-åringen, en gammel kjenning, som drar til uteseksjonen hvor han allerede har fått seng for natten. Det er viktig å ikke oppta en sengeplass både her og der. Overdosen som gikk bra med hjelp fra overdoseteamet. Nå sitter hun i inngangspartiet med et pledd over seg. Man fryser nemlig noe jævlig etter en overdose, var det en som hjelpsomt informerte meg.

Ut, stille … Klar nattehimmel full av stjerner, det er julenatt. Et par reflekser skinner fra ambulansefolket, to sjeler med stappfull plastpose og forsterker under armen, går tett sammen oppover gaten. Jeg trekker pusten dypt inn, senker skuldrene og rusler hjemover.

Dette er også kjærlighet!

Fra Flux Julehefte Mirakler (2007)