Julenissen, venn eller fiende?

Den lille jenta presser nesa mot det kalde glasset i vinduet, og speider forventningsfullt utover den snødekte hagen. Mørket gjør det vanskelig å se noe der ute, og pusten former duggroser på glasset rundt nesetippen hennes. Jenta betrakter det glitrende juletreet som speiler seg i vinduet, og ved siden av ser hun bestemoren sitte i sofaen. Julemusikk fra TV'n blander seg med lyden av morens romstering ute på kjøkkenet. Luktene fra kjøkkenet er i ferd med å bre seg utover i stua og helt bort til vinduet der den lille jenta står.

Plutselig banker det voldsomt på døra. Den lille jenta virvler rundt og ser fort bort på bestemoren. Den gamle dama smiler bredt og nikker til jenta. «Skal du gå og se hvem det er?» Den lille jenta nøler, og skotter usikkert mot kjøkkenet. Men så bestemmer hun seg, og setter forsiktig kurs mot yttergangen. Ved døra blir hun stående og stirre på skyggen som beveger seg på utsiden. Hektiske fottrinn høres inne fra huset, og moren dukker opp ved siden av henne. 

«Hvem i all verden kan det være som kommer til oss på selveste julekvelden?» Moren slår hendene sammen og smiler lurt. Den lille jenta tar et par skritt bakover og blir stående halvveis bak henne. I det samme blir døra åpnet fra utsiden.

 «Er det noen snille barn her,» nærmest brøler en skikkelse med brummende stemme. «Så trivelig at du kom, nissefar! Du får bli med inn!» Moren fniser voldsomt, tar jenta i hånda og viser vei inn i stua. 

Den lille jenta rygger mot bestemoren og sklir ned innunder bordet ved føttene hennes. Her kan hun studere opptrinnet som utspiller seg, delvis skjult av den lange duken. Moren prøver å lokke henne til å komme fram, for nissefar har med spennende gaver til henne. Moren forklarer at jenta kan komme og sitte på fanget til nissen, slik at de kan ta bilde og vise til faren når han kommer hjem litt seinere. Men den merkelige skikkelsen har et rart, ubevegelig ansikt. Den lille jenta blir helt stiv i kroppen, mens hjertet truer med å sprenge hull i brystet.

Har du noen gang lurt på hvorfor mange barn er redd for julenissen? Det er ganske vanlig å se at voksne ler, rister oppgitt på hodet, eller til og med blir litt skamfulle eller irriterte, når den lille poden reagerer med gråt eller sinne på det som er ment å være et høydepunkt på selveste julekvelden. Kanskje har du virkelig anstrengt deg for å få en slektning eller nabo til å være nisse, eller for å gjøre slik at poden ikke skal forstå at det er pappa som skjuler seg bak julenissemaska. 

Har du tenkt at poden er litt utakknemlig, som ikke forstår hvor mye du har jobbet for å få dette til? Har du gledet deg sjøl, til å se om dere klarer å lure poden i år også? Jeg blir nesten som et barn selv jeg, når jeg sniker meg rundt i huset og hvisker i krokene, smugler gavesekken ut av soveromsvinduet i ly av mørket. Klarer vi det uten å bli avslørt i år også? 

Handler julenissen om voksnes behov for bekreftelse på hvor lure vi er? Kanskje du gleder deg til å legge ut skrytebilder på sosiale medier, fortelle om feiringen i lunsjen på jobb, og dele med kolleger hvor tullete poden din oppførte seg, men at du lurte hen i år også.

Den lille jenta er voksen, og går på utdanning for å bli barnehagelærer. I dag er det drama som står på timeplanen, og hele klassen skal av gårde for å se en barneteaterforestilling. Det er mørkt i salen, og en person kommer inn på scenen med ansiktet dekket av en maske. Den voksne jenta blir helt stiv i kroppen, mens hjertet truer med å sprenge hull i brystet.

Det skjedde i de dager i 1994, at den polyvagale teorien ble født. Professor og forsker Steven Porges presenterte sin teori om hvordan kroppens overlevelsesmekanisme virker gjennom vagusnervens ulike funksjoner. Vagusnerven er en av de viktigste forbindelsene mellom hjernen og kroppen. Porges beskrev tre forsvarsmurer som vagusnerven styrer, og som settes i gang i en bestemt rekkefølge, når hjernen opplever å være i fare. 

Den første forsvarsmuren kalles det sosiale engasjementssystemet, og er knyttet til muskulaturen i ansiktet. Vår viktigste beskyttelse mot fare er faktisk sosialt samspill. Mennesker tar kontakt og kommuniserer ved hjelp av mimikk og ansiktsuttrykk. Vi viser en vennligsinnet intensjon i eget ansiktet, men vi kan også lese i andres ansikt om de har vennligsinnete intensjoner, når vi opplever situasjonen som utrygg. 

Hvis dette ikke gir svar på om personen har gode intensjoner, blir forsvarsmur nummer to satt i gang. Vagusnerven styrer en brems som hindrer oss i å gå ut av toleransevinduet og over i kamp- eller fluktreaksjoner når vi trenger å være sosiale. Denne bremsen skrus av i forsvarsmur nummer to. Vi slutter å være sosiale, og går over i kamp- eller fluktreaksjoner. Små barn i møte med julenissen, kan da trekke seg unna sosial kontakt, slå eller sparke nissen eller andre voksne, eller løpe av gårde og gjemme seg.

Hvis vi fortsatt opplever personen som utrygg, blir forsvarsmur nummer tre satt i gang. Den eldste delen av vagusnerven setter da kroppen i en frysreaksjon, som gjør oss i stand til å være i situasjonen uten å gjøre motstand. Dette er den mest grunnleggende overlevelsesmekanismen vi har.

Vi vil alltid starte med å engasjere oss sosialt, når vi opplever noe som utrygt. Det kan forklare hvorfor jeg smiler og ler hele tiden, når jeg er sammen med ukjente folk. Jeg blir helt stiv i fjeset av all smilinga. Jeg føler meg utrygg i situasjonen, og da signaliserer jeg så godt jeg kan, at jeg ikke er farlig, i håp om at de andre vil bekrefte det samme til meg. 

Den uttrykksløse maska som julenissen bærer, bekrefter ikke for barnet at julenissen er en trivelig, jovial fyr, snill som dagen er lang, som deler ut gaver til alle snille barn.

Hva ønsker du deg under juletreet i år da? Kan jeg foreslå en bok om den polyvagale teorien kanskje? 

Referanser:
https://rvtsvest.no/traumefeltets-viktigaste-teori

Om forfatteren:

Hilde Eeg Foss (f. 1966) har skrevet boken Usynlige traumer på Flux Forlag (2020). Hun er selv pasient i psykisk helsevesen. I boken tar hun opp det hun kaller usynlige traumer, og forklarer det som grunnleggende utrygghet som kan utvikles gjennom barnets tilknytningsmønster, uten at årsaken nødvendigvis er knyttet til konkrete, fysiske opplevelser eller overgrep.