John likte ikke solskinnsdager
John har mistet gnisten i lederkarrieren og står overfor en uventet utfordring. Her følger et utdrag av Johns historie fra boken «Hvordan lede andre uten å miste seg selv» av Espen Thunestvedt.
Det var helg, og huset var stille. Sarah og barna hadde dratt til svigermor, og John satt igjen med en sjelden mulighet til å ha litt tid for seg selv. Han bestemte seg for å prøve noe han hadde hørt så mye om, men aldri virkelig forstått – meditasjon.
Han satte seg på gulvet i stua, klar til å begynne. Han prøvde å finne den berømte lotusstillingen, men følte seg klossete og ukomfortabel. Benene nektet å samarbeide, og han endte opp med å vikle dem inn i noe som minnet mer om en forvridd pretzel enn en grasiøs meditasjonsstilling. Etter å ha justert seg selv flere ganger og flyttet rundt på puter ga han til slutt opp og satte seg bare med benene i kors.
Så var det armene. Hvor i all verden skulle han plassere dem? Han prøvde å legge dem på knærne, men det føltes rart. Han flyttet dem til sidene, men det hjalp ikke. Til slutt lot han dem bare hvile i fanget og bestemte seg for å fokusere på det viktigste – tankene.
«Ikke tenk på noe», sa han til seg selv. «Bare tøm hodet.»
Jo mer han prøvde å tømme hodet, jo mer ble det fylt av tanker. Han tenkte på alt han måtte gjøre på jobben, på samtalene med Erik og på de rare lydene fra kjøleskapet. Plutselig, midt i kaoset av tanker, kom minner fra barndommen opp til overflaten. Han så seg selv som liten gutt besøke faren på sykehuset dagen før han døde. Han husket hvordan han klemte farens hånd og sa hvor mye han elsket ham, og hvor mye han ville savne ham.
Bildene av besøkene til farens grav dukket også opp. Han så for seg hvordan han som liten gutt nesten desperat ba til en tom grav i håp om at faren på mirakuløst vis skulle stige opp fra jorden. Tårene presset på, men han holdt dem tilbake.
«Tilhørighet over autentisitet.» Eriks ord kom tilbake til ham. Han hadde lært tidlig i livet at det var viktigere å være sterk for andre, å undertrykke sine egne følelser for å bevare andres ro. Denne strategien hadde vært hans overlevelsesmekanisme, men nå innså han hvor mye den hadde kostet ham, nemlig kontakten med sine egne følelser.
Plutselig slo det ham – den innsikten han hadde lengtet etter. Han innså hvorfor han alltid følte seg melankolsk og nedstemt på solskinnsdager. Minnene om farens død var knyttet til disse dagene. Det hadde vært solskinn og skyfri himmel i ukene rundt farens bortgang. Sorgen hadde ubevisst skapt en assosiasjon til solskinnsdager, noe Erik hadde nevnt i en av sine mange refleksjoner.
Selv om meditasjonsforsøket hadde føltes som en total fiasko, trøstet John seg med at han i det minste hadde fått en viktig innsikt om seg selv. Han husket Eriks ord om at han ikke var sine minner. Men hva i all verden betydde det egentlig? Han lurte på om han noen gang ville klare å meditere ordentlig og oppnå den tilstedeværelsen som tydeligvis var så viktig.
Mens han satt der, med tankene virvlende, slo det ham at kanskje denne reisen med Erik handlet om nettopp dette – å forstå og frigjøre seg fra sine egne minner og mønstre. Kanskje meditasjon ikke handlet om å tømme hodet, men heller om å bli kjent med seg selv, akkurat som Erik hadde sagt.
Les mer om boken «Hvordan lede andre uten å miste seg selv» av Espen Thunestvedt.
