Hvorfor slutter vi å protestere?

Sosiale normer kan kvele oss hvis de får blomstre fritt. Kristine Storli Henningsen skriver om en viktig lærdom fra gestaltterapien.

Da jeg var tenåring hadde noen venninner og jeg et ord som jeg vurderer å innføre i vokabularet mitt igjen: «Zzt». Hver gang noen hisset seg opp over noe vi syntes var ubetydelig, hver gang noen fortalte oss alt vi måtte og burde og skulle, sa vi følgende: «Zzt». Vi vokste det av oss, selvsagt. Det skulle tatt seg ut om sjefen ba meg levere en sak og jeg bare satt og sa «zzt». Nei, vi kan ikke protestere mot alt. Men hvorfor i all verden slutter vi å protestere mot så mye? Hvorfor svelger vi alle «må» og «bør» så rått?

I gestaltterapien kaller vi det introjeksjon: Normer for hvordan vi skal oppføre oss, tenke eller føle, som er påført oss utenfra, og som vi ukritisk tar til oss. Alle disse tingene som vi «må» og «bør» kalles introjekter. Vi må døpe barna, vi bør klippe gresset i hagen og vi skal vaske huset hver fredag. Vi blir så pliktoppfyllende at vi snubler i hverandre i kappløpet mot kista, bare for å rekke alt vi «må» og «bør». Når introjektene blir for mange, rotter de seg sammen og blokkerer for livsveien din.

Dette er viktig å lære seg å gjenkjenne: Hva er andres behov og hva er ditt? Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten, eller din mann forteller deg at kvinner «bør» ta mesteparten av husarbeidet – da vet du at det er deres behov det dreier seg om. Ikke ditt. Slik kan du skvye det tilbake dit det hører hjemme: «Jaså, så du har et behov for at jeg stryker skjorten min? Vel, for meg gjør det ingenting at den er litt krøllete. Hvis behovet ditt blir for presserende – her har du strykejernet».

I fjor var mannen min og jeg i 40-årslag hos en kamerat. Mannen min fortalte hvordan han sa opp stillingen sin som IT-konsulent. Han jobbet døgnet rundt, ble mer og mer stresset og sliten, og søkte jobb som konduktør i NSB. Dette var det beste han noen sinne hadde gjort. Han storkoste seg på jobb. Hadde faste arbeidstider. Mye mindre ansvar. Hyggelige kollegaer. Blåse i fløyta. Tipp topp. Helt på tvers av introjektet om at vi skal skape karriere og klatre oppover og konstant være i utvikling.

Mannen som hørte på ble helt stum. Så fortalte han om seg selv. Da ble jeg stum. Han hadde giftet seg og fått barn og levd slik det var forventet av ham. De skapte en perfekt familie i et perfekt hus. Mannen bygget opp et trykkeri som gikk bedre og bedre, de skaffet seg fine biler og alt det der. Så smalt det. Det sa bare kræsj i hodet mitt, fortalte han. De hadde brukt nesten all sin tid på å bygge opp det ytre, og ikke merket at de langsomt drev fra hverandre. Nå klarte de ikke å finne tilbake til hverandre igjen. Så kom finanskrisen. Angsten for å miste alt de egentlig ikke trengte. De endte opp med å skille seg. De mistet det meste av det de ikke hadde trengt. Det aller verste, sa han, var at verken jeg eller kona er spesielt materialistiske. Vi bare gjorde det, fordi vi tenkte det skulle være sånn. Og så var det det som ødela oss, det eneste som virkelig betydde noe.

Denne mannen måtte finne tilbake til seg selv og sine egentlige behov. Han kjøpte et rekkehus. Sa opp de kundene han hadde jobbet så hardt for, og beholdt bare de han likte aller best. Kjøpte en knallgul bil til 10 000 kroner og malte på røde marihøner. Bare for å gjøre noe annet, nye nytt, noe rebelsk. Han forsto raskt at han ikke ville miste et sekund mer av livet til sin 12 år gamle sønn. Han fulgte sønnen frem og tilbake til skolen hver dag, selv om sønnen syntes det var flaut. Det er ikke nødvendig, pappa, sa han. Jeg vet det, sa faren, det er jeg som trenger det. I en alder av nesten 50 år, har denne mannen lært hva som er viktig for ham. Folk tror jeg går på NAV, sier han, eller at jeg ikke gidder å jobbe. Han går hjemme og klipper gresset midt på dagen. Følger sin sønn overalt. Men alt han gjør er å jobbe mindre, bare det han må for å klare seg. Resten av tiden lever han.

Poenget er ikke at du alltid skal si «zzt» når du ikke vil noe, konsekvent gå motstrøms i valg og meninger, og kvitte deg med alle introjekter. Jeg prøver å inspirere deg til å tygge og smake på alle «bør»-ene og «må»-ene. Skriv en liste over dem. Så tenker du gjennom: Hvor kommer de fra? I hvilken relasjon lærte du dem? Vil du ha dem i livet ditt nå? I hvilken grad er de hensiktsmessige for deg? Når du stryker de overflødige, er det som å kvitte seg med en tung sekk med altfor mye krimskrams, som tar plassen fra den viktige bagasjen. Det blir lettere å gå, og kanskje får du en klarere fornemmelse av hvor du skal videre.

I boken «Antisuper» forteller Kristine også om sine egne livskriser.