Hvorfor går strømpene så fort istykker?

«Planlagt ødeleggelse» har blitt et mareritt for miljøet. Niels Christian Geelmuyden forklarer hvordan fenomenet oppsto, med nylonstrømper som et skrekkeksempel.

De mange millionene av kvinner som køet seg for å kjøpe nylonstrømper etter krigen skulle komme til å bli skuffet over varigheten av produktet. Strømpene raknet ofte før man visste ordet av det. Noe av salgsargumentet til DuPont på 1940-tallet var at strømpene skulle være mer holdbare enn silke. Rundt om i verden dannet det seg en forestilling om at man sto overfor det som kalles planlagt ødeleggelse i produktet. På engelsk heter det «planned obsolescence».

Slik man mistenker produsentene av lyspærer for å ha blitt enige om hvor kort en lyspære skal virke, slik at man må kjøpe en ny, ble produsentene av nylonstrømper mistenkt for å legge inn planlagt ødeleggelse. Begrepet oppsto i USA under den økonomiske krisen i 1932, da produktutvikleren Bernard London offentlig tok til orde for å redusere holdbarheten til husholdningsprodukter for å bidra til økonomisk vekst.

Vi snakker altså ikke om en konspirasjonsteori. Phoebuskartellet, bestående av verdens dominerende lyspæreprodusenter, ble i 1925 enige om å påse at ingen lyspærer skulle avgi lys i mer enn tusen timer. En overenskomst som i høy grad skulle være til gavn for salget av lyspærer.

I 2018 skulle en fransk studie konkludere at en slik sammenheng foreligger også når det gjelder nylonstrømper. Studien ble utført ved at man intervjuet 3000 kvinner. 72 prosent svarte at deres strømpebukser bare tåler å bli brukt seks ganger før de går i stykker. I studien ble det konstatert at kvinner av den grunn kjøpte opptil 11 par strømpebukser hver sesong.

Et forhold som avspeiler at det i Frankrike selges 130 millioner par hvert år. Forskerne antar at forholdet skyldes flere faktorer. Den ene består i at produktet er av lav kvalitet. Den andre er at det brukes tilsetningsstoffer under fremstillingen som forkorter slitestyrken og levetiden.

Man fant sikre tegn på bruk av kjemikalier som i sterk grad rammer plaggets holdbarhet. Produsentene mistenkes også for å ha gitt strømpene en tubeform, ulik formen på de bena som plagget er ment å bekle, for å spare penger og tilskynde forkortet levetid.

Det antas også at produsentene kan ha trukket strømpebuksene i kjemisk behandlet vann på 50 grader gjennom flere timer. Angivelig skal produsentene ha utført dette for å gjøre strømpebuksene mykere og mer komfortable, med en samtidig visshet om at plagget blir skjørere og mer kortvarig.

I 2022 ble det produsert mer enn 8,7 millioner tonn nylon, til en samlet verdi av 22 milliarder dollar. Populariteten har nok sin forklaring i at olje fortsatt må regnes som billig og lett tilgjengelig. Problemet med syntetiske fibre som nylon er konsekvensene som produksjonen og bruken fører med seg.

Nylonproduksjon er spesielt problematisk fordi den er blant hovedleverandørene av nitrogenoksid til atmosfæren. Denne drivhusgassen regnes som 300 ganger mer skadelig for klimaet på jorden enn karbondioksid. Nitrogenoksid er svært forurensende også i den forstand at gassen absorberer stråling, stenger varmen i atmosfæren inne og bryter ned ozonlaget. I tillegg krever det mer energi å fremstille nylon enn polyester.

Hvis ditt klesskap allerede rommer klær av eller med nylon, er det beste du kan gjøre å forlenge klærnes liv lengst mulig. Det regnes som miljømessig smart å vaske nylonklær på lav temperatur, med liten eller ingen sentrifugering. Aller best er det å vaske klærne i en egen pose som motvirker at mikrofibre skilles ut med skyllevannet. Etter vask er det best om nylonklær lufttørkes. Da unngår man at mikrofibre frigjøres i en tørketrommel, samtidig som klærne i større grad beholder sin form og forlenger sin brukstid.

Teksten er et redigert utdrag fra kapittelet om nylon i boken «Drepende kledelig». Les mer om boken her.