Hvorfor får svarte amerikanere oftere prostatakreft?

Hos afroamerikanere er prostatakreft dobbelt så vanlig som i den hvite amerikanske befolkningen. Gabor Maté ser nærmere på psykologiske faktorer, i boken Når kroppen sier nei.

Prostatakreft er den nest vanligste kreftformen blant menn. Bare lungekreft forekommer oftere. Man har funnet at blant japanske menn som migrerte til Hawaii og det kontinentale USA, er det høyere forekomst av sykdommen enn blant japanere som fortsatt er bosatt i hjemlandet. Faktisk to og en halv ganger høyere.

Ved obduksjon av menn uten klinisk sykdom, var imidlertid antallet inaktive ondartede celler den samme, uavhengig av geografi. Spørsmålet er derfor hvorfor disse inaktive cellene utvikler seg til kreftsvulster i ett miljø, men ikke i et annet.

Det finnes svært tankevekkende epidemiologiske funn som indikerer at stress har en avgjørende innvirkning på hvem som blir syke og dør av prostatakreft, og hvem som ikke gjør det. Sykdomshistorie i familien øker risiko for prostatakreft, men er i de fleste tilfeller ikke en avgjørende faktor.

Ikke-spesifikke karsinogene (kreftfremkallende) miljøkomponenter, som kan sammenlignes med for eksempel sigaretter og lungekreft, er blitt identifisert. Mettet fett kan spille en rolle. Tar man i betraktning det geografiske spennet, kan genetisk påvirkning gjøre det samme.

Forekomsten av sykdommen er høyest i de skandinaviske landene og lavest i Asia. Den enkeltstående mest utsatte etniske gruppen på verdensbasis er afroamerikanere. Blant dem er prostatakreft dobbelt så vanlig som i den hvite amerikanske befolkningen.

«Afroamerikanske menn har lavere overlevelsesrate i alle stadier av prostatakreft enn hvite menn. Det gjelder når kreften oppdages i yngre alder.»

Denne høyere dødsraten kunne muligens tilskrives den reduserte tilgangen på medisinsk behandling som generelt sett er tilgjengelig for USAs nedre middelklasse og arbeiderklasse gjennom landets helsesystem. De etniske forskjellene for prostatakreft går imidlertid på tvers av klasseskiller. Bedre tilgang på medisinsk behandling har så langt uansett ikke vist seg å ha noen positiv innvirkning på overlevelse.

Man kunne muligens forsøke å forklare forskjellen i dødsrate ved å vise til genetiske faktorer, men forekomsten av prostatakreft blant svarte amerikanere er seks ganger høyere enn for svarte menn i Nigeria. Også her er forekomsten av klinisk «stumme» prostatakreftceller den samme i de to gruppene.

Så, dersom miljømessige faktorer, som kaloriinntak, skyldtes utviklingen av sykdommen, ville man ikke forvente noen særlig forskjell i dødsraten mellom svarte og hvite amerikanere. Slik det er, har kun om lag ti prosent av variasjonen i kreftraten mellom svarte og hvite sammenheng med inntak av mettet fett. Hvis det derimot var slik at genetisk påvirkning var avgjørende, ville forholdstallet på sykdomstilfeller mellom svarte i USA og Nigeria ha vært mye nærmere enn det er.

Den historiske, sosiale og økonomiske posisjonen til svarte i det amerikanske samfunnet har undergravet samholdet i svarte befolkningsgrupper og familier og lagt et større psykologisk press på afroamerikanere enn det deres hvite medborgere eller svarte i Afrika lever under. Her er det en parallell i økt forekomst av forhøyet blodtrykk blant svarte amerikanere. Hypertensjon er en tilstand som åpenbart er knyttet til stress.

Som en analog kan man se på følgende eksempel: Antallet svarte sørafrikanere som led av den autoimmune sykdommen leddgikt, under apartheid, økte da de migrerte fra landsbyene de vokste opp i og inn til byene. Dette kan, til tross for at flyttingen rent økonomisk sett, ha medført noen fordeler. Den viktigste faktoren så ut til å være den psykologiske belastningen det innebar å bo i et miljø hvor offisiell rasisme åpent og direkte fratok folk autonomi og verdighet, og rev folk opp fra sine tradisjonelle familieliv og sosiale støtteapparater.

Et funn som samsvarer med det vi har sett andre steder når det gjelder sykdom og emosjonell isolasjon, er at menn som er gift, sammenlignet med fraskilte eller enkemenn, løper lavere risiko for å få prostatakreft.

Jeg var ikke i stand til å finne noen andre undersøkelser som var spesifikke på prostatakreft og psykologiske faktorer i litteraturen, men i én studie ble en gruppe menn som hadde større avhengighetsbehov sammenlignet med en annen. Det vil si menn som var dårligere i stand til å oppleve seg selv som løsrevne, selvhjulpne voksne. Denne studien konkluderte med at menn som var uselvstendige, hadde større sannsynlighet for å utvikle en rekke sykdommer, inkludert kreft i prostata og andre steder.

En holistisk tilnærming som plasserer personen i sentrum, snarere enn blodprøvene og sykdomsrapporten, vil også ta en individuell livshistorie med i betraktningen. Den oppfordrer folk til å se nærmere på alle stressfaktorer de møter, både de miljømessige og de indre.

I dette scenarioet ville en prostatakreftdiagnose kunne tjene som en vekker mer enn bare en trussel. Menn som oppfordres til å møte sykdommen med refleksjon og vurdere alle aspekter ved livet før de velger eller avslår behandling, øker trolig sjansen for å overleve.

Les mer om boken «Når kroppen sier nei», som teksten er et utdrag fra.